Motvekt til antikrigshysteriet: Militærkorrespondenten til Daily Telegraph, John Keegan, er befriende sober i en artikkel 15. januar: Faint hearts should not undermine the efforts of President Daily Telegraph. Keegan spør hvorfor krigsmotstanden er så sterk, sammenlignet med koalisjonen mot Irak høsten 1990. Svaret er at verdensopinionen ikke ser noen klar casus belli, og ingen umiddelbar sammenheng mellom Twin Towers og Saddam. Washington har heller ikke lykkes å legge noe overbevisende materiale på bordet. (Det er en pussighet at den lille enklaven i Kurdistan, rundt landsbyen Beyara, der Al Ansar terroriserer omgivelsene, kan være langt mer betydningsfull enn norsk offentlighet vil innrømme.”Beyara er Al-Qaidas kommandosenter for Midtøsten” sier en kurdisk leder til NYTimes). Men når det gjelder masseødeleggelsesvåpen har USA en bedre sak, mener Keegan. Saddam har trolig aldri oppgitt planen om å kunne true verden (les: Israel og USA) med slike og det er en illusjon å tro at han vil samarbeide med inspektørene. (Powell hadde en morsom kommentar: Er det inspektørene som skal finne nåla i høystakken, eller høystakken som skal komme med nåla) Kravet om utsettelser, mer tid, og nye resolusjoner i Sikkerhetsrådet blir lett et spill på Saddams premisser. FN er et sløvt våpen: Folkeretten må håndheves av noen, og bare suverene stater kan gjøre det, og i dette tilfelle USA, skriver Keegan. Han ber europeiske stater slutte med å undergrave Bush på et avgjørende tidspunkt. Han heller kaldt vann i blodet på dem som maner fram ragnarokk. (I dag morges var det Erik Hillestad i Kirkelig kulturverksted.)
De fleste irakiske soldater vil kaste geværet og rømme så fort amerikanerne nærmer seg, akkurat som i 1991, skriver Keegan.