Det er nesten påfallende hvordan arabiske TV-kanaler (Al Jazeera og Al-Arabiya m.fl.) stiller seg som megafon nå for Saddam, på samme måte som de har gjort for Osama bin Laden – og hvordan Saddam kopierer formidlingsmetoden til al-Qaida. Personer som Edward Kennedy og andre burde veie sine ord i kritikken av Bush. Det er de “indignerte” tordentalene, og anklagene som ikke tar noe hensyn til hva som faktisk er oppnådd – at irakerne faktisk er blitt befridd, som oppgløder Saddam og hans støtter. Den foreløpig siste videoen anklager Bush og Blair nettopp for å ha fabrikert bevisene som ble brukt i argumentasjonen for å angripe Irak, og det er jo det kritikken går på hele tiden nå.

Men som Thomas Friedman skrev i NYTimes i går, det viktigste er å få Irak på fote igjen, ikke å lete etter WMD. Hvis våpnene finnes, men Irak går tapt i kaos og vold, har Irak-invasjonen vært et feilgrep og blir et politisk nederlag for Bush og Blair. Det handler om å redde Irak, ikke å finne bevisene. De som maser om bevis, vil uansett ikke bli tilfreds om de fantes for det er ikke egentlig det det handler om. “Presset” på Bush (og Blair) og maset om beviser, er en avsporing.

Det motstanderne av Irak-invasjonen står for, er kanskje ikke solidaritet med det irakiske folk, som det ble sagt mange ganger før Irak-invasjonen startet, særlig av de “levende skjoldene”. En skal ikke se bort fra at mange vil fryde seg dersom Irak bryter sammen, uansett hvor mange uskyldige liv det vil koste – om det barer fører til at amerikanerne taper ansikt, og Bush får problemer. Hvis Irak kommer på beina og begynner å fungere – rådet som ble utnevnt nylig, er et viktig steg – vil maset om masseødeleggelsesvåpen ikke ha noen gjennomslagskraft, og de britiske og amerikanske styrkene kan lete videre i fred…