Innenfor normativ jødedom eksisterer det ikke noe påbud om å tilgi den som har gjort en vondt. Det jødiske lovverket anbefaler oss å tilgi, men pålegger oss ikke å gjøre det. Enkelte forbrytelser eller overgrep er for grusomme til at offeret er skal kunne pålegges å tilgi overgriperen. Den som oppriktig angrer sitt overgrep, skal møtes med respekt, men har ikke krav på tilgivelse. Der hvor tilgivelse imidlertid har funnet sted, må den som tilgir demonstrere at hun/han mener alvor og gjennom aktiv handling viser at hun/han ikke bærer nag.

Det er tradisjon at en rabbiner eller annen lærd person gir en “dvar torah” hver shabat, der ukens Torah-avsnitt fortolkes og settes inn i en moderne sammenheng. Denne shabat snakket rabbineren i Oslo om tilgivelse for overgrep som er begått av palestinere overfor israelere og israelere overfor palestinere. Han tok utgangspunkt i følgende historie om rabbi Israel Salanter, en av de fremste lærde i europeisk jødisk historie:

Israel Salanter satt på toget til Vilna og røkte sigar. En ung mann kom brusende inn i kupéen og skjelte ut Salanter fordi røken var plagsom, selv om dette var en røkekupé. Salanter unnskyldte seg overfor den unge mannen, slukket sigaren og åpnet vinduet for å lufte. Etter en stund ble den unge mannen sint fordi det var blitt så kaldt i kupéen. Salanter beklaget dette og lukket vinduet.

Da toget kom frem til Vilna, hadde en stor folkemengde møtt frem på stasjonen for å ta imot Salanter, slik skikken var når en fremstående rabbiner kom til byen. Den unge mannen forstod da hvem han hadde fornærmet og ba om unnskyldning. Salanter svarte: “Det er helt i orden. Jeg forstår at det er slitsomt å reise med tog, og det er lett å bli hissig og oppfarende”.

Det viste seg at den unge mannen var kommet til Vilna for å få religiøs sertifisering som kosher-slakter, og Salanter tilbød seg å hjelpe ham med dette. Salanter fant lærere til mannen og sørget for at han fikk så god utdannelse at han kunne bestå eksaminasjonen. Den unge mannen spurte så hvorfor Salanter hadde hjulpet ham når han selv hadde vært så uforskammet i begynnelsen. Salanter svarte: “Hvis en skal tilgi et menneske, bør en hjelpe vedkommende videre slik at en er sikker på at tilgivelsen gir mening. Tilgivelsen har ingen funksjon hvis den som tilgir likevel fortsetter å bære nag. Ved å utføre en rekke gode handlinger overfor den som en har tilgitt, ser den andre at en ikke lenger bærer nag og forstår at tilgivelsen var ekte.”

Overført til Midtøsten kan dette bety at det holder ikke for partene å be hverandre om unnskyldning for urett som er begått. En må i tillegg vise hverandre gjennom praktisk handling at en mener alvor med tilgivelsen. Hva som regnes for fruktbar praktisk handling er det store spørsmålet. Men ord alene har ingen betydning.