Først kom profeten Solstad og slaktet ytringsfrihetens hellige ku, så fulgte professor Matlary med sin definisjon av ytringsdumhet, og nå har leder av VGs kommentaravdeling Anders Giæver sluttet seg til flokken som latterliggjør folk som bruker ytringsfriheten på bekostning av andre (VGs definisjon) – risikofritt.

Alle finner de argumenter for å vise at ytringsfrihetens bolde riddere er latterlige. De sitter hjemme på bjerget og blåser seg opp, mens andre må ta støyten.

Det var samme argumentasjon realpolitikerne brukte under krigen i Bosnia. Fredsmeklere som Thorvald Stoltenberg og David Owen kalte journalister som krevde vestlig intervensjon for “laptopbombere”. Og Thorvald spurte: “Jeg skulle like å se den politiker som ber familier sende sine sønner ut for å dø for andre”. Man mobiliserte forakt for folk som ikke selv tok støyten.

Det er å snu problemstillingen fullstendig på hodet. Når ble det et sannhetskrav at folk med innsikt og kunnskap selv må ta følgene av sine råd og analyser? Men bak latterliggjøringen og forakten for pressen, som selv satte sine liv på spill, lå et forsvar for egen unnfallenhet.

Det er samme lukta som kommer fra Giævers latterliggjøring av de som “risikofritt” kunne forsvare tegningene, på trygg avstand fra fanatikerne:

I karikaturstriden er imidlertid truslene blitt en bekreftelse på at den løpende risikoen (sic!). En slags bronsemedalje i kampen for sivilisasjon og ytringsfrihet.

Men det er altså folk som risikerer adskillig mer enn norske kommentatorer, bloggere og leserbrevskribenter i denne saken. Og i forrige uke tok en av dem bladet fra munnen.

Giæver leverer et forsvar for TV 2s Fredrik Gærsvik som på sin blogg spurte: Forsøker norske redaktører å få meg drept? Græsvik overnattet i en madrassa i Peshawar da noen sendte en MMS med Jan O. Henriksens tegning av en naken terrorist til folk på skolen. Det ble en ubehagelig konfrontasjon, og Græsvik mente tegnere og skribenter selv burde stå ansikt til ansikt med dem de “fornærmet”.

Man kan forstå spontan frustrasjon og sinne fra en mann i felten. Men her er det faktisk Giæver som sitter trygt på sin bak i VG-huset og drypper spydigheter og opphøyer et emosjonelt utbrudd til et nytt journalistisk prinsipp: I en global verden må man selv være villig til personlig å fronte sine meninger, over alt i verden. Hvis ikke må man holde kjeft.

Det er ikke først og fremst redaktørens eller tegnerens eller kommentatorens sikkerhet man risikerer ved å publisere en tegning, men norske journalister, diplomater, forretningsfolk og andre reisende i konfliktområdene.

Her er det to parter som får utlevert veto over norsk ytringsfrihet: terrorister og fanatikere som føler seg krenket og norske aktører med interesser i områdene. De kan som kjent ha mange motiver. Giæver legger ikke ved noen bruksanvisning på den nye ytringsfriheten: Det burde han gjort. Hvem skal man spørre? Kanskje fanatikerne og diplomater/næringsliv burde dannet et Norsk forum for fatwa og forskning? Vi trenger åpenbart noen retningslinjer.

Pendelen svinger

Karikaturstriden rommer en egen dynamikk som tvinger folk til å ta stilling, og det er liten plass i midten. Man graviterer uvegerlig for eller mot.

Danskene er mer for nå enn tidligere. De har sett noen konsekvenser “down the road”, som fikk selv Seidenfaden og Politiken til å trykke turbantegningen. Mens trenden i Norge er motsatt: Man finner stadig nye argumenter for å være mot.

Giæver skrev ifjor en artikkel som viste at han forsto noe av terrorens dynamikk. Denne innsikten er nå som blåst bort. Tilbake står et oppblåst, selvhøytidelig ego som belærer andre og latterliggjør dem. VGs lesere hadde fortjent bedre.

Giævers kommentar Modigst på avstand sto i VGs magasin Helg, og finnes ikke på nett.
Giæver er VGs nye USA-korrespondent.