Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen er misfornøyd med at stadig flere inviterer muslimer som har vanskeligheter med å finne seg til rette i moderne samfunn som vårt, til å søke opphold i noe mindre moderne sådanne. Hun skriver blant annet:

«Innvandrere generelt, og i disse dager muslimer spesielt, nektes rett og slett en av de grunnleggende rettighetene i samfunnet vårt: Retten til å gå i utakt.»

Men hva om man benytter den retten til å nekte andre å gå i utakt? Det kan tyde på at Olsen ikke nødvendigvis finner det like problematisk, for noe senere argumenterer hun for at det er legitimt å arbeide for at homofili igjen skal bli forbudt:

«Når vi diskuterer ytringsfrihet, glemmer vi ofte at det i Norge skal være tillatt å argumentere for de mest ekstreme tiltak, så lenge det skjer med demokratiske virkemidler. Selv om dødsstraff er avskaffet, er det tillatt å arbeide for at Norge skal gjeninnføre denne avskyeligheten. Det er lov å forsøke å kriminalisere homofili på nytt. […] Mennesker med ekstreme synspunkter må tåle sterk motstand og harde argumenter. Men så lenge de bruker demokratiske virkemidler, må de tåles.»

Hva betyr egentlig dette? At man i pluralismens ånd misliker omtrent like mye en homovenn som ytrer sin hjertens mening ved å be homofobe ryke og reise, som man misliker en homofob som arbeider politisk for at homofile skal straffeforfølges? Dvs. kanskje misliker hun førstnevnte mest, for det er sistnevntes rettigheter hun fremhever. Det kan uansett virke som om hun mener at begge må tåles så lenge de bruker demokratiske virkemidler, og måtte det beste laget vinne. Har man ikke da redusert vårt demokrati til ren prosedyre?

Og er det forresten ikke en «grunnleggende rettighet» å være homofil ustraffet? Homofile merker seg kanskje at det løpet likevel ikke var kjørt for all tid fremover, for her ligger det omkamp i luften, og kanskje er det ikke helt uten grunn hvis noen frykter at det som blir verst å hanskes med ikke er en pyntelig parlamenterende ving av en bevegelse som hittil har gjort seg mest bemerket gjennom trakassering, en ving som inntil videre har visse fellestrekk med pavens skjegg.

Men om det er slik at hvilke avskyeligheter som helst kan gis legitimitet ved flertallsbeslutning, må vel det også bety at man kan arbeide politisk eksempelvis for å forby Koranen, så lenge man er høflig nok til ikke å be dens mer nidkjære lesere om å finne seg et nytt hjemland innen kampen er prosedyremessig avsluttet. Dersom Olsen er prinsipiell i denne sin demokratioppfatning, ville det i så fall være på sin plass med et aldri så lite forsvar for Geert Wilders. Det kommer kanskje neste helg?

—

Takk til hablog for å ha gjort meg oppmerksom på IAOs kommentar.