Offisielt gjelder koffertbeviset et mulig juridisk overgrep. Uoffisielt gjelder det 68’er-generasjonens behov for å renvaske seg selv. En av deres beste ble tatt i landsforræderi. Det kan ikke stemme.

Det finnes ingen himmel som hvelver seg over 68’erne. Ingen de kan be om tilgivelse. Derfor må de tilgi seg selv.

De greier ikke leve med skyldsbevisstheten. Det virker uutholdelig. Der tradisjonalister er koblet opp mot historie og et metafysisk univers, har 68’erne kun sitt egetskapte univers. Det er klaustrofobisk, men samtidig: 68’erne kan tilgi seg selv.

Enorme krefter har vært investert i å renvaske Arne Treholt. Nå har saken kommet så langt på avstand at man kan stole på at offentligheten ikke husker så godt. Man forsøker seg på et frontalangrep: politiet jukset, de fabrikerte bevis. Tidenes spiondom kan bli tidenes justismord.

Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, kan Treholt-saken, det var derfor ikke unaturlig at han kommenterte den nye boken med de oppsiktsvekkende “avsløringene”. Men i de første kommentarene var Stanghelle nøye med å påpeke at om koffertbeviset skulle falle bort, var ikke Treholt uskyldig av den grunn. Det var mer enn nok annet å “henge ham for”, forhold han selv har innrømmet, som at han mottok penger av Saddam Hussein for å hjelpe Irak å få en atombombe.

Men disse reservasjoner var ikke NRK interessert i å gjengi i særlig grad. For Marienlyst var det utsikten til at politiet kunne bli knepet i juks som var forlokkende. Man stoler på en anonym tidligere tjenestemann i Overvåkingspolitiet, og Aftenposten finner frem til snekkeren som la parkett i leiligheten, og han har oppbevart fakturaer fra begynnelsen av 1980-tallet. Imponerende.

Den mulighet har ikke blitt belyst at koffertbildet meget vel kan ha blitt tatt et annet sted enn i leiligheten, uten at det betyr noe annet enn at åstedet ikke er hva politiet utga det for, beviset – kofferten med penger, kan være autentisk nok. Det rammer politiets renommé, men svekker ikke saken mot Treholt.

Den yngre generasjon har ikke kritisk sans, de svømmer med tidsånden, og den holder instinktivt med the underdog. Det er oppsiktsvekkende at en mann med ansvar og alder, som høyesterettsdommer Ketil Lund, går ut og sier at det ligger i overvåkingspolitiets natur å gå over grenser, å begå overtramp. Ved å bruke erfaringen fra politisk overvåking på Treholt-saken var det Lund som begikk et etisk overtramp. Det sier noe om engasjementet i saken og hvor mye som står på spill.

Dagblad-journalist Halvor Elvik var anstendig nok til å nevne det alle oppegående mennesker vet: Treholt var ingen uskyldighet. Ingenting kan bortforklare møtene med føringsoffiser Gennadij Titov. Bildet fra Wien lyver ikke. Men programleder Tomm Kristiansen ønsket å dra saken i en annen retning.

Til og med politikere henger seg på. Høyres Andre Oktay Dahl og Frps Hans Frode Asmyhr stiller seg tvilende til om aktorene i saken, Lasse Qvigstad og Stein Vale, har den fornødne distanse.

Aftenposten gikk på lederplass i går kraftig ut mot en slik oppfatning. Avisen fant det uhørt at justispolitiske talsmenn over hodet kunne tenke i slike baner. Det ville være brudd på innarbeidede prinsipper.

Hvis de to herrene virkelig mener at en aktor er inhabil fordi han eller hun har behandlet en sak tidligere, ja, så må vi innføre et helt nytt system her i landet.

Avisen setter Asmyhr og Oktay Dahl ettertrykkelig på plass.

Det er ingen grunn til at ikke den usedvanlig ryddige førstestatsadvokat Lasse Qvigstad kan lede arbeidet med å ettergå de nye opplysningene.

Qvigstad må forsøke å gi et troverdig svar. Så kommer det kryptisk fra lederskribenten:

Lykkes ikke dette så må saken gjenopptas til Arne Treholts gunst.

Til Arne Treholts gunst? En merkelig formulering. Det leder tanken hen på Treholts krav om at hvis han skal gå inn for en gjenopptakelse så må han på forhånd være garantert frifinnelse, han orker ikke en ny rettssak hvis påtalemyndigheten utferdiger en ny tiltale! Dette er selvsagt en helt uhørt problemstilling. Men se om ikke Treholt har sine våpendragere, og myten om en konspirasjon og et justismord er forpostfektningene som skal åpne for en slik løsning.

Aftenposten ser ut til å ha en skjult agenda i saken. Den lille finten om “Treholts gunst” var bare innledningen på det som må karakteriseres som ren dolkning av statsadvokat Stein Vale. Vale skrev påtalemyndighetens svar på Treholts tredje og siste forsøk på å få gjenopptatt saken i desember 2008. Han har siden skrevet bok om saken.

Etter først å ha anbefalt Qvigstad på det varmeste, kommer Aftenposten med et voldsomt utfall mot Vale:

Ved å gå til det uvanlige skritt å gi ut bok om Treholt-saken, har Vale nå økonomiske interesser i den, og bør ikke gis oppdrag i denne runden. Boken Teppefall i Treholt-saken er dessuten så full av feil og misforståelser at vi er sterkt i tvil om hva den tidligere overvåkingsmannen Vale har forstått av saken.

Det er usedvanlig sterk kost. Men argumentene bærer preg av å være vikarierende: argumentet om “økonomiske interesser” er så søkt at det virker pinlig. Vale var nestleder i Politiets sikkerhetstjeneste fra 1999-2002, men arbeidet aldri med Treholt-saken. Ved å slenge ut “overvåkingsmann” forsøker Aftenposten å spille på publikums skepsis til politiet. “Er det ikke de som kan ha forfalsket beviset? Kanskje Vale har forbindelser til disse kretsene?” Slik insinuerer lederskribenten at Vale ikke er til å stole på.

Denne mistenkeliggjøringen føyer seg inn i et mønster. Under rettssaken og i tiden som fulgte var det flere journalister som prøvde å presentere politimannen Ørnulf Tofte i et negativt lys. Kunne man over hodet stole på politiet?

Enda mer spesielt er det at Aftenposten på lederplass kritiserer en statsadvokat for å skrive en bok om en sak han har hatt til behandling som er “full av feil og misforståelser”. Man må spørre: er han inkompetent eller villeder han bevisst? Uansett sår Aftenposten tvil ikke bare om hans habilitet, men også hans integritet.

Vale skriver i et motinnlegg tirsdag at han har valgt å trekke seg. Aftenposten legger ut nyheten og forkynner “etter kritikk av Aftenposten på lederplass”, åpenbart fornøyd med innsatsen.

Vale kommenterer avisens påstander om “økonomiske interesser”, det i seg selv var en så grov påstand at han ikke kunne ta oppdraget. Han avlegger også Aftenpostens leder et besøk for påstanden om at boken hans er full av “feil og misforståelser”, uten å nevne ett eneste eksempel. Boken ble ikke en gang anmeldt i Aftenposten.

Vale sier han har lagt til grunn det som ble bevist i Eidsivating lagmannsrett, det Høyesteretts kjæremålsutvalg to ganger har lagt til grunn, og det Treholt selv har innrømmet i avhør.

Selvfølgelig kan Aftenpostens lederskribent mene at domstolene tar feil, at Treholt har forklart seg uriktig om sin kontakt med KGB, og en irakisk etteretningsoffiser og at jeg har forstått lite av saken, men da hadde det vært ønskelig at Aftenposten påpekte hvilke feil som angivelig skulle finnes i boken.

Aftenpostens leder sier noe om hvilke agendaer som foreligger i Treholt-saken. De må skjules. Man må gå skrittvis frem. Men retningen er det ingen tvil om.

Vale ble intervjuet av Juristkontakt.no da boken utkom.

– Er det noe som overrasket deg under arbeidet med boken?

– Det må være i hvilken grad Treholt og hans støttespillere har klart å holde liv i myter og konspirasjonsteorier, knyttet til for eksempel pengebeviset. Det samme med teoriene om forfalskning av dommen. Selv ikke den kriminaltekniske rapporten fra Sverige, som viste at forfalskningsteorien ikke holdt vann, var nok. Alt blir tilbakevist, men likevel ser man at man klarer å drive opinionspåvirkning gjennom media. Det har nok overrasket meg litt. Jeg skriver da også litt om medias behandling av saken i boken og hvordan media fort kan bli et rent mikrofonstativ for domfelte.
…..
– Var Treholtsaken en politisk sak?

– Nei, selv om alle saker som handler om rikets sikkerhet selvfølgelig har noe politikk i seg. I Treholtsaken ser man at en del i 68-generasjonen har problemer med å godta at en av deres egne kan ha gjort noe slikt. I enkelte kretser har det vært politisk korrekt å være kritisk til Treholtdommen. Det har kanskje vært holdningen til mange i media også.

Treholt-saken har gjennom kampen for å renvaske ham fått en ny dimensjon. Treholt var en spesiell mann. Han drev solospill, men ved å trykke ham til sitt bryst har 68-generasjonen gjort ham til sin.

Det peker ut over Treholt og mot dagsaktuell politikk. Man ønsker feks. ikke å trekke frem Treholts arbeid for Saddam Hussein.

Vales bok inneholder også en opplysning som ikke tidligere har vært kjent. På Treholts celle ble det i 1986 beslaglagt et brev fra Treholt til hans irakiske kontakt. I brevet forteller Treholt detaljert om hva han har forklart politiet. Til slutt ber han irakeren bekrefte historien.

– Treholts forsøk på å instruere sin tidligere føringsoffiser har ikke gitt noen resultater, skriver Vale i boken.

På de 26 år som er gått siden Treholt ble arrestert, har verden kommet til Norge, også Irak er blitt noe norsk offentlighet må ta stilling til som levd realitet, både av hensyn til nye borgere og vår viktigste allierte. Hvilken avveining gjør Aftenposten? Avisen gjorde nylig opp status da USA trakk aktive styrker ut.

Aftenposten leder kom til den oppsiktsvekkende konklusjon at det var USAs invasjon som har ført til splittelsen mellom shiaer og sunnier. Ikke Saddams undertrykkelse. Slik lever arven fra Treholt videre. Den er i høy grad levende blant oss.

Statsadvokat med Treholt-bok