Hans Rustad 
Russland er en av verdens farligste land for journalister. Lørdag 6. november ble Oleg Kasjin (30), journalist i den anerkjente avisen Kommersant, slått helseløs med jernstenger av to menn som ventet på ham utenfor hans bolig. Ingen er i tvil om at motivet var jobb-relatert. Kasjin hadde en masse dyrt elektronisk utstyr med seg, bla en ipad, som ikke ble rørt.
President Dmitrij Medvedev rykket umiddelbart ut og fordømte overfallet og sa de skyldige må finnes. Men det har Medvedev sagt mange ganger i tilsvarende situasjoner, og tilliten til hans ord er for å si det forsiktig, frynset.
Leder av den norske Helsingforskomiteen, Bjørn Engesland, tok opp volden mot journalister i Dagsnytts morgensending. Det er registrert 100 slike overfall de siste tre år, og siden 2000 er det 12 drap på journalister som ikke er oppklart.
Det er det mest uhyggelige av alt: at ingenting blir gjort, og det er selvsagt det som er budskapet. Ved at alle etterforskninger renner ut i sanden sender makthaverne et kraftig budskap til ikke bare medier, men alle som måtte være fristet til å benytte sin ytringsfrihet og talerett.
Det er denne frekkhet og arroganse som demonstrerer fullstendig straffrihet: man kvier seg ikke for å håne og trampe på offeret etter at det ligger på sykehus. En annen journalist, Anatolij Adamtsjuk ble overfalt mandag. Han ligger på sykehus. Onsdag sendte innenriksdepartementet ut en melding om at de mistenkte ham for å ha arrangert overfallet på seg selv! Slik bakvaskelser og juridiske beinkroker er helt vanlig. Det ydmyker ofrene og viser dem at de er totalt maktesløse.
Engesland påpekte at mønsteret er krystallklart: ingen blir straffet. Men Engesland kunne godt vært skarpere i kritikken. Utenriksminister Jonas Gahr Støre legger vekt på å vise hvor nært forhold til kollega Sergej Lavrov er. Lavrov er del av det samme systemet som slår journalister helseløse. Han forsvarte nylig at medlemmer av Helsingforskomiteen var nektet visum med at de hadde oppgitt feil data. Slikt tøv tar ikke Gahr Støre fatt i. Utenriksministeren går også svært stille i dørene med alle bruddene på presse- og ytringsfrihet.
Det er ingen unnskyldning at heller ikke Obama-administrasjonen protesterer. Også den har valgt Putin fremfor det sivile samfunn. Men republikanernes seier kompliserer situasjonen.
