FNs avgjørelse i forrige uke om å utelukke homofile fra en særskilt resolusjon som fordømmer utenomrettslige, vilkårlige og summariske henrettelser, har ikke fått den oppmerksomheten den fortjener.

FN er fortsatt gjenstand for lengselsfulle, av og til utopiske, forhåpninger hos dem som ikke innser at organisasjonen aldri kan bli en moralsk kraft fordi den er en klubb uten regler for medlemskap, som lar ethvert tyranni få være med. Den viktigste, noen vil si eneste, hensikten med organisasjonen er å avsløre hvordan tilsynelatende rivaliserede diktatoriske ideologier – afrikanske nasjonalistiske, islamistiske, kommunistiske, post-kommunistiske og gutteklubbkapitalistiske – glemmer sine uoverensstemmelser og forenes i opposisjon til liberalismen.

Blant despotlakeiene som sa det var greit å drepe homser var representantene for Iran, Algerie, Kina, Kongo, Cuba, Eritrea, Nord-Korea, Egypt, Malaysia, Pakistan, Russland, Sudan, Uganda, Vietnam, Jemen og Zimbabwe. Ikke et eneste afrikansk land stemte for å beskytte homofile mot utenomrettslig avlivning, heller ikke Nelson Mandelas Sør-Afrika, som etter min oppfatning fortsatt behandles altfor pent i den vestlige pressen. I FN minnet tilhengerne av diktatur og diktatoriske ideer oss nok en gang om at det som forener dem er viktigere enn det som skiller dem, og den lærdommen er alltid verdt å huske.

Thor Halvorssen, president i Human Rights Foundation, forteller en anekdote som på sin måte er akkurat like avslørende.

Han beskriver hvordan Kasha Jacqueline, som kjemper tappert mot forfølgelsen av homofile i Uganda, risikerte represalier ved å tale offentlig under Oslo Freedom Foundation.

Hun snakket godt for seg.

Thor fortsetter med å beskrive hva som skjedde:

«Ved ankomst til Norge ble hun kontaktet av flere medlemmer i en av Oslos organisasjoner for homofile og lesbiske, som oppfordret henne til ikke å tale under Oslo Freedom Forum fordi de var uenige i at vi hadde invitert flere foredragsholdere som var frittalende kritikere av venstrediktaturer. Dessverre er det noen mennesker i Oslo som tror at det bare er folk til venstre som kaller seg menneskerettighetsforkjempere, [men] deres dobbeltmoral viser seg vanligvis når de ignorerer forbrytelser begått av regjeringer de støtter.»

Jeg er i ferd med å gjøre undersøkelser i forbindelse med en bok om ytringsfrihet, og jeg kommer over historier som den Jacqueline forteller hele tiden. Venstreliberale har gjort det til en vane å avfeie mennesker fra den fattige verden og europeere med innvandrerbakgrunn som tror på liberalismen og rettigheter for kvinner og homofile, og som har all rett til å forvente deres støtte. Vanligvis har radikal islam mye med dette hykleriet å gjøre. Når muslimske, liberale dissidenter trues av ultra-reaksjonære teokrater, vil ikke venstreorienterte personer forsvare dem fordi de er redde for å bli beskyldt for «islamofobi» eller bli sett på som «nykonservative», eller fordi deres politiske ledere ønsker å blidgjøre ubehøvlede «talspersoner» som de håper kan levere den etniske blokkens stemmer på valgdagen.

Tro ikke at de som betaler prisen for den liberale dobbeltmoralen ikke legger merke til det som blir gjort mot dem. De høyreorienterte anklager venstresiden for «politisk korrekthet». Men når det gjelder undertrykkelse av mennesker med mørk hud begått av mennesker med mørk hud, er venstresiden ikke i nærheten av å være politisk korrekt nok.

De beste og modigste menneskene jeg har snakket med er på vandring. De avviser den bestående venstresiden med forakt, noe som er høyst berettighet, omstendighetene tatt i betraktning. Mange vender seg mot den demokratiske høyresiden og ser på den som den beste beskyttelsen, mot nynazismen på den ene siden og islamismen på den andre – ikke at det er så stor forskjell på de to. Jeg er ikke sikker på at høyresiden er rede til å motta deres støtte.

Som Thor bemerker:

«Bare noen dager senere var inkluderingen av Kasha Jacqueline i programmet for Oslo Freedom Forum et av anklagepunktene i en offentlig fordømmelse rettet av en amerikansk abortmotstander. Ironien var uutholdelig. Her var en mann som vier sitt liv til det han kaller å stanse massedrapene på babyer, og han refset et arrangement som i sitt program inkluderte noen som ønsker å stanse massedrapene på homofile og lesbiske.

Sånn er venstresiden, kjære leser, og sånn er høyresiden. De fortjener hverandre.»

Nick Cohens artikkel Political Correctness (Not Nearly Mad Enough) ble først publisert i Spectator 25. november 2010, og er oversatt og gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.

Oversatt av C. Skaug