Aftenposten hadde igår en kronikk av tidligere Blitz-leder Stein Lillevolden, nå med adresse København, som var et flengende angrep på Flemming Rose og hans bok Tavshedens tyranni.

Det spesielle er at en slik kronikk kommer på trykk. Aftenpostens kulturredaktør må ha synes dette var legitim kritikk. Det sier en del.

Lillevolden er aktivist og har venstreekstremistens perspektiv.

Viktor Klemperer gikk i indre eksil i Det tredje rike. Han førte dagbok, og disse er oversatt til en rekke språk, også norsk, i forkortet utgave. Klemperer er mest kjent for sin analyse av nazistenes språk. Nazistene laget sine egne eufemismer som gjorde det mulig å fordreie og utholde og tilpasse seg forholdene i Det tredje riket. Mest kjent er eufemismene om jødeutryddelsen. Ting ble aldri kalt ved sitt rette navn. Man snakket om Umsiedlung, forflytning, når forflytningen var til dødsleire. Denne dekkoperasjonen ble fulgt opp: De deporterte sendte postkort fra øst hvor de skrev hvor bra de hadde det. Kortene var masseprodusert. Den samme tilsløring var til stede når endestasjonen ga inntrykk av normalitet: En urskive var påmalt bygningen. Det viste selvsagt alltid klokkeslett, men det la kanskje ikke “de reisende” merke til. Det var samme prosedyre når jødene ble fortalt at de skulle dusje, at de måtte binde skoene sammen og legge tøyet pent fra seg. Dette var ikke bare for å lure de dødsdømte, men også gi et skinn av normalitet til bødlene.

Slik var nazismen. Den forkledte sine grusomheter, og det skjedde allerede ved språklig manipulasjon.

Alle totalitære systemer gjør dette. Kommunismen gjorde det, og islamismen.

Klempererer skrev et vitenskapelig verk, LTI – Lingua Tertii Imperii, som nå er utkommet på dansk. Stein Lillevolden har lest den, og den har gjort inntrykk. Men det er ikke den som har fått Lillevolden til å skrive kronikk. Det er fordi Klemperers bok minner ham om Flemming Rose og hans bok. Derfor heter kronikken: Foraktens språk. Med undertittel: Flemming Roses idealistiske ytringsfrihetskamp er blitt jordens salt og verdens lys for en daglig hets mot muslimer.

Det er et ytterst perfid angrep. Hvis dette hadde vært skrevet av en fagperson, f.eks. en idehistoriker, kunne publiseringen forsvares, da hadde vedkommende lagt sin faglige prestisje i vektskålen. Lillevolden risikerer ingenting. Det hele er er bare en meningsytring, og som sådan er det Aftenposten og Knut Olav Åmås som må hefte for den. Når avisen antar et så nedrig angrep, må det være fordi redaktøren mener det er legitimt.

Er det det? Er det noen som helst relevans eller sammenheng mellom språket i Det tredje riket og Flemming Rose og Jyllands-Posten? Det mener Lillevolden.

Det er et betimelig at LTI utkommer samtidig med Jyllands-Postens tidligere kulturredaktør Flemming Roses sterke rettferdiggjørelse av initiativet til Muhammed-karikaturene med boken Tavshedens tyranni – en sterkt leseverdig, men også tankevekkende ubehagelig bok som virkelig er preget av forfatterens selvopptatthet.

Tavshedens tyranni er ikke en rettferdiggjørelse i den betydning Lillevolden hevder. Det er en 500 siders refleksjon om hvordan vi forholder oss til at vi har rykket hverandre inn på livet i en global verden, og forfatteren spør: Hvordan lever vi med forskjellene uten at demokratiet går nedenom?

Bare det at Lillevolden får seg til å påstå at boken er preget av selvopptatthet, burde diskvalifisert. Det er en infantil påstand. Roses bok er nettopp ikke fiksert rundt på person. Han skriver om sin barndom, og det er fordi den slett ikke var lett. Faren forlot dem, og moren ble sittende igjen alene med barna. Dette var på begynnelsen av 60-tallet, og hun levde bokstavelig talt fra hånd til munn. Dette er et av de mest gripende kapitlene i boken, og leseren får stor sympati for den lille gutten. Rose virker ellers så velstelt og perfekt. Her viser han en menneskelig side. Han er slett ikke den perfekte, han vet hva det vil si å leve på bunnen.

For å bli godtatt av Lillevolden burde han kanskje blitt der? I Blitz-miljøet er man kun menneske i kraft av å være på bunnen, virker det som. Folk i posisjon er per definisjon suspekte.

Rose har opplevd mange angrep de seneste fem år. Dette er av de mest lavpannede, og det står på trykk i det som en gang var en borgerlig avis.

Lillevolden er innom et sentralt punkt i boken: Weimar-republikken hadde lover mot hatespeech, og nazistene ble jevnlig dratt for retten, men laget et propagandanummer av det. Full ytringsfrihet hadde vært bedre medisin, mener Rose. Dette er et hovedtema i boken – hvordan bekjempe farlige meninger – men Lillevolden yter heller ikke dette punkt rettferdighet. Han er opptatt av at Rose og likesinnede er ute etter å ramme vanlige troende muslimer, ikke religionen og dens institusjoner. Det er en merkelig kritikk. Hvordan er det mulig å lese slike motiver inn i dansk debatt? Den har til dels vært hard, men brutaliserende og med et ønske om å såre og ydmyke?

Dette er et trekk ved dansk kultur, mener Lillevolden. På fotballbanen er det som noe som heter håneretten, det er den danskene anvender overfor muslimer:

Danskene har et begrep fra sportsverdenen som heter håneretten – seierherrenes uinnskrenkede rett til å forhåne taperne. I den langvarige ytringsfrihetsdebatten har denne retten blitt synonymt med en uinnskrenket ytringsforpliktelse til å håne, hetse og fornærme for å opprettholde den joviale danske modell.

Det er underlig hvordan Lillevolden leser trekk fra sitt eget miljø inn i omverdenen. Blitz har stått for hån og ydmykelse. Outsiderens rett til å følge sine egne regler. Hvordan Lillevolden kan lese “uinnskrenket rett til å håne, hetse og fornærme for å opprettholde den joviale danske modell” inn i den danske debatt er en gåte. Men det passer kanskje med det bilde som Aftenposten ønsker bekreftet av Danmark? Variasjoner over denne forsimplingen av vårt broderfolk har pågått i lang tid. Nå henter man inn leder av Blitz-miljøet til å levere argumentene. Han har jo adresse København! Men hvem er det Lillevolden omgås?

Med selvhevdelsen på fotballbanen tangerer likevel Lillevolden noe reelt: danskenes selvtillit og evne til å være kontant og rett på. Danmark har gjennomgått en “israelisering”, de er blitt USAs beste venn og en forsvarer av vestlige verdier. Norge har beskrevet en motsatt bevegelse. Er det derfor man må karikere og henge ut danskene og Rose? Danmark representerer det Norge har vært for feige til.

Et hovedproblem med Flemming Roses bok er at han til de grader er forent med regjeringen nettopp i dagens «dominerende meningers tyranni». Han kritiserer den påståtte politiske korrekthet, konformisme og konfliktskyhet overfor gruppers særkrav om respekt og hensynstagelse, men har selv blitt til dagens hegemoniske korrekthet. Den danske modell er blitt et usedvanlig brutalt styre, der Flemming Roses idealistiske ytringsfrihetskamp er blitt jordens salt og verdens lys for en daglig hets mot muslimer.

Lillevolden må være særdeles dårlig bevandret i dansk debatt for å hevde at Roses meninger er blitt hegemoniske. De er tvert imot under daglig angrep. Spliden befinner seg innenfor Jyllands-Postens eget mediehus, der Politiken og Tøger Seidenfaden står for stikk motsatt kurs. Det danske spekter er mye bredere enn i Norge, men for Lillevolden er den danske modell “et usedvanlig brutalt styre”.

Danskene vil trekke på skuldrene av dette pjattet. Men at det kommer på trykk, sier noe om nivået på debatten både i Aftenposten og ellers.

Lillevolden greier avslutningsvis å koble Klemperers språklige analyse til våre dagers begreper om illegale.

Det kan være at han hadde hatt noe å finne også i dagens krenkelsesspråk rundt det som kalles «illegale» mennesker, ureturnerbare og «falske» flyktninger.

Visste vi det ikke, alt havner til slutt i nazismen og Det tredje riket. Også norsk asylpolitikk. Spørsmålet: hvem som lever i eufemismenes land, overlates til leserne.