Taj Mahal-mausoleet i Agra, India, er et av de flotteste arkitektoniske mesterverkene som så dagens lys under Stormogulriket, det muslimske dynastiet som på sitt største regjerte over mesteparten av det indiske subkontinent, samt det som i dag er Afghanistan.

Den praktfulle konstruksjonen ble satt opp til minne om stormogul Shah Jahans yndlingshustru Mumtaz Mahal, som døde nokså ung. Arbeidene ble utført i tiden 1632-1653, og blir gjerne regnet som et av flere uttrykk for en kulturell og sivilisatorisk gullalder i islams historie, som kanskje nådde sitt klimaks i Shah Jahans regjeringstid. Det hersket relativ harmoni, religiøs toleranse og tankefrihet i riket, som på denne tiden hadde en rekke fremragende kunstnere, håndverkere og skribenter. Arkitektenes viktigste bidrag var storslagne byggverk i marmor, men det var også en landskapsarkitekturens epoke, hvor man laget flotte hager med stor artsrikdom av planter. På det økonomiske området var silkeproduksjonen viktig.

Men siden ble det jo bare sorgen, så hva skjedde?

Noe av svaret på det finner man i beretningen om Shah Jahans livsløp, fremfor alt striden mellom sønnene hans om arveretten til tronen. Dara Shukoh var eldste sønn og farens øyesten, en etterlengtet gutt siden hustruen først hadde satt to pikebarn til verden, og Shah Jahan ville helst at han tok over når tiden måtte være inne for det. Dette var dog ikke automatisk, ettersom tronen i Stormogulriket ikke nødvendigvis ble besteget av den førstefødte sønnen, noe som kunne avstedkomme blodige stridigheter blant tronpretendentene.

Det som fortelles om Dara Shukoh, her sammen med sin far i en tegning av Rembrandt, etterlater et inntrykk av en uhyre sympatisk personlighet. Han var en sufist, altså tilhenger av en retning som legger større vekt på den innadvendte og mystiske dimensjonen ved islam. Han hadde varme brorskapsfølelser overfor hinduismen, og som et ledd i bestrebelsene på å bygge bro mellom de to religionene oversatte han en lang rekke filosofiske tekster fra sanskrit til persisk, som var Stormogulrikets dominerende språk. Han omgikkes filosofer, tenkere og diktere av alle avskygninger, og var på alle måter en kosmopolitt og et fornuftsvesen.

Dette falt ikke i god jord hos hans yngre bror Aurangzeb, som var en fanatisk muslim (kanskje fordi han ikke i samme grad hadde farens hengivenhet?), og til forskjell fra Dara mer bevandret i Machiavelli enn i persisk lyrikk. Idet Dara Shukoh ble stedfortredende regent under farens sykdom i 1658, stiftet Aurangzeb en allianse med to andre brødre. Maktkampen som umiddelbart fulgte, kulminerte nokså snart med et militært oppgjør hvor Daras hær ble beseiret ved Agra. Aurangzeb lot Dara henrette ved halshugging etter først å ha ydmyket ham offentlig på det groveste. Faren ble satt i husarrest, hvor han døde noen år etterpå, trolig angrende bittert på at han ikke hadde sørget for større doser kynisme og bedre militær utdannelse til eldstesønnen. Etterhvert ble også de andre brødrene tatt av dage.

I sin tid som stormogul gjeninnførte den strengt ortodokse sunnien Aurangzeb jizya, altså den særskilte straffeskatten betalt av ikke-muslimer, som ikke var blitt krevd inn på lenge i riket. Hans blinde troskap mot sharia fikk ham til å forby figurativ kunst og bygging av hinduistiske templer. Både hindutempler og kunsteriske fremstillinger av mennesker ble ødelagt. Hva enten det dreide seg om malerier, skulpturer eller andre former for utsmykning, var disse fritt vilt. Hinduer og sikher ble diskriminert og utnyttet økonomisk, og fikk i flere tilfeller valget mellom å konvertere eller å dø. Svekket av de ustanselige krigene som fulgte, ble Stormogulriket til slutt et enkelt bytte for et Storbritannia på vei mot høyden av sin potens.

Den høye, tolerante sivilisasjonen som den liberale muslimen Dara Shukoh representerte, hadde altså lite å stille opp mot ærgjerrigheten og maktambisjonene hos den mer militært kyndige, fanatiske muslimen Aurangzeb — en observasjon som gir ubehagelig gjenklang i den muslimske verden i moderne tid.

At Stormogulriket i den forfatningen Aurangzeb etterlot det var lett match for de selvbevisste britene, gir også næring til refleksjon over samtiden. Ting kunne forholdt seg omtrent på samme måte i dag hvis det ikke hadde befunnet seg Aurangzeb’er med og uten fåreklær i ethvert vestlig lands midte, til det historieløse og selvutslettende vertskapets bifall.