Hans Rustad Stormingen av den israelske ambassaden i Kairo natt til lørdag blir sett på med stor bekymring i Israel. Man ser den som symbol på en ny type fiendtlighet, i kjølvannet av store endringer.
På kort tid har forholdet til to viktige land i Midtøsten gått fra allianse – Tyrkia – og passiv fred – Egypt – til åpen fiendtlighet.
Dette samtidig som palestinerne frir til FN og søker om anerkjennelse som selvstendig stat.
Sigurd Falkenberg Mikkelsen forteller at Israel ikke lykkes finne de ansvarlige myndigheter i Egypt da stormingen av ambassaden pågikk. Man måtte gå via USA. Det lover heller ikke godt. Det finnes ingen koordinert ansvarlig makt. Ting flyter. Det kan gi islamistene spillerom.
The mayhem in Cairo also exacted consequences for Egypt, raising questions about whether its military-led transitional government would be able to maintain law and order and meet its international obligations. The failure to prevent an invasion of a foreign embassy raised security concerns at other embassies as well.
For USA er alle tre land viktige allierte. USA kan komme i en håpløs situasjon hvis det må mekle mellom dem. Tyrkia for sin del ser ut til å ville tvinge USA til å velge.
Tyrkia bestemte seg for å øke innsatsen da det utviste Israels ambassadør fordi Israel ikke ville be om unnskyldning for at ni tyrkere ble drept på Mavi Marmara for et år siden. I Egypt er det dødsfallet til tre grensevakter som er påskudd til mobiliseringen, selv om alle vet at det skjedde i skyting med terrorister som hadde drept ni israelere.
Hva kan Israel gjøre. Netanyahus regjering mener de ikke kan gjøre stort.
what is shaking the region is not about Israel, even if Israel is increasingly its target, and Israel can do almost nothing to affect it.
“Egypt is not going toward democracy but toward Islamicization,” said Eli Shaked, a former Israeli ambassador to Cairo who reflected the government’s view. “It is the same in Turkey and in Gaza. It is just like what happened in Iran in 1979.”
A senior official said Israel had few options other than to pursue what he called a “porcupine policy” to defend itself against aggression. Another official, asked about Turkey, said, “There is little that we can do.”
Kritikerne mener Netanyahu kunne gjort mye mer, ikke minst vist imøtekommenhet overfor palestinerne.
Er det palestinernes sak som er viktige for araberne, eller er det det å hate Israel? Hvor mye er rasjonelle grunner, og hvor mye er irrasjonelt?
Hjelper det om Israel avstår Vestbredden, hvis det man mener med “palestinsk territorium” også omfatter Israel?
But as the months of Arab Spring have turned autumnal, Israel has increasingly become a target of public outrage. Some here say Israel is again being made a scapegoat, this time for unfulfilled revolutionary promises.
But there is another interpretation, and it is the predominant one abroad — Muslims, Arabs and indeed many around the globe believe Israel is unjustly occupying Palestinian territories, and they are furious at Israel for it.
