Den siste tidens offentlige ordskifte viser at vi ikke blir ferdige med å drøfte forholdet mellom ord og handling.

Litt forenklet kan vi si at det finnes to motstridende hovedsynspunkter. Det ene sier at den som ytrer seg lovlig ikke kan lastes dersom noen andre reagerer med vold på ytringen. Det andre sier at det kan finnes et visst moralsk medansvar.

Det er liten tvil om at rekker av ytringer gjennom tidene har ansporet mer eller mindre forvirrede personer til å utøve vold. De mest opplagte eksemplene ligger en sytti års tid tilbake i historien, og er velkjente for alle. Mange av disse ytringene var i juridisk forstand også legitime, men tatt i betraktning regimenes natur og massepsykosen sivilisasjonssammenbruddet førte med seg, er det lett å se at det ikke var tale om moralsk legitime ytringer.

Om vi gjør et sprang noe lenger frem i historien, finnes det dem som hevder at fremveksten av de nye røde brigadene — som i 1999 myrdet Massimo d’Antona og i 2002 Marco Biagi, begge spesialister på arbeidsrett som på oppdrag fra regjeringen utredet lovendringer med sikte på et mer fleksibelt arbeidsmarked — mer enn ti år etter at de gamle ble borte, dels skyldes den aggressive politiske retorikken i Italia, hvor de belastende merkelappene sitter svært løst. Sergio Cofferati, daværende sjef for CGIL (Italias svar på LO), hadde en tid før drapet på Biagi sågar gått langt i å kriminalisere ham. Kunne det tenkes at noen hadde oppfattet Cofferati slik at det å ta livet av Biagi var å gjøre ham og fagbevegelsen en tjeneste?

For å ta et lignende, mindre offentlig eksempel, kan en aggressiv ytring fra et medlem av en mobb i en skolegård lett føre til at en annen går til fysisk angrep. Og kanskje er ikke forskjellen mellom skolegården og offentligheten så stor som vi ville ha likt å tro.

Det kan altså virke som om det ikke nødvendigvis er bestemte ytringer i seg selv som kan tenkes å anspore til vold, det er helt avgjørende i hva slags sammenheng de kommer, hvordan den generelle stemningen er, og hvordan styrkeforholdet er mellom ytringens avsender og adresse. En tradisjonell oppfatning er at stor makt tilsier varsomhet i ens ytringer, foruten toleranse for at personer med færre maktmidler ytrer seg med mindre forsiktighet.

Noen har fremhevet at mer eller mindre tilslørte beskyldninger om svik kan senke andres terskel for å gå til ytterligheter. Under debattmøtet som Document nylig arrangerte, var det uenighet mellom Katrine Winkel Holm og representantene for AUF på dette punktet. Førstnevnte mente at man måtte finne seg i en hard tone, mens de sistnevnte helst hadde sett at retorikken var mindre aggressiv.

Beskyldninger om landssvik forekom i den mer vulgære delen av debatten om norsk medlemskap i EU i forkant av folkeavstemningen i 1994, mens man i mer dannede former snakket om «salg av Norge» etc. vel vitende om hvilke assosiasjoner det gav, uten at dette avstedkom nevneverdig skandale. Kanskje godtok man det fordi det var en mer uskyldig tid hvor det ikke var mange som fryktet politisk vold på større skala i landet, fordi man innerst inne visste at begge parter respekterte de demokratiske spillereglene, og fordi partene var jevnbyrdige.

Også i dag er det mange som mener at det foregår salg av Norge, en oppfatning de har full rett til å hevde. Men i dag er ingen av de ovenfor skisserte betingelsene oppfylt: Vi har opplevd massiv politisk vold, det foreligger mistanke på begge sider av diskusjonen om at den andre part har udemokratiske tilbøyeligheter, og partene kan neppe sies å være jevnbyrdige. Skjønt, det er kanskje ikke opplagt, for majoriteten av befolkningen går etter alt å dømme i utakt med de fleste politikere, mediefolk og akademikere på dette punktet.

Men den potensielle folkemakten som motstanderne av masseinnvandringen representerer, gir seg ikke utslag i mediemakt. Hvordan kan så disse få sagt det de har på hjertet? Løsningen er for mange blitt å ty til Grunnlovens beskyttelse av frimodige ytringer. Det er utvilsomt ganske frimodig å anklage regjeringen for salg av Norge, men det er ikke ulovlig. Likevel ser man at den mektige part helst vil frarøve den mindre mektige part det ene retoriske våpenet sistnevnte besitter.

I et moralistisk land som vårt er dette imidlertid av underordnet betydning. Hovedgrunnen til at reell diskusjon ikke forekommer, er at den ene part ikke anerkjenner den andre som moralsk rettskaffen, og den egenrettferdige harmen over dette overdøver alt annet. Den som er in the know kan fortvile over hvilke absurde og urettferdige utslag dette gir seg.

Om man anfører det politiske laboratoriet Italia som et patologisk eksempel, øyner man kanskje også grunnen til dette: Identifikasjonen med ens politiske idealer er sterkere enn med ens nasjonalitet. Det er lettere for to konservative eller to venstreorienterte å finne hverandre over landegrensene, enn det er for en konservativ og en venstreorientert fra samme land.

Og om det er noe i dette, kan den erkjennelsen være begynnelsen på et slags botemiddel. Det blir ofte snakket om at muslimer lever i parallellsamfunn, og at det man må gjøre for å hindre gnisninger er å møtes over en kopp te, og i det hele tatt gjøre det man kan for å kunne leve best mulig med hverandre i samme land. Men vi opprinnelige nordmenn lever etterhvert også i noen slags parallelle samfunn, i alle fall mentalt.

Tribalismen som denne tingenes tilstand avføder, står i skarp kontrast til ideen om nasjonalt samhold. Og det er jo fryktelig synd, for når det kommer til stykket er ikke folk så forskjellige selv om de er rykende uenige politisk.