Den såkalte redningspakken fra Italias regjering ser ut til å være kraftig nok til å gjenopprette en viss budsjettdisiplin, men gjør lite eller ingenting for å stimulere til vekst i landets økonomi. En begrenser seg til å kutte utgifter og sette opp skattene.

Hvorvidt markedene lar seg berolige tilstrekkelig til at Italia får en noenlunde levelig rente på statsgjelden som må refinansieres til uken, er derfor et åpent spørsmål, også tatt i betraktning at det gjenstår å se hvordan markedet reagerer på det nylig avholdte EU-toppmøtet. Det som er verre, er at innstramninger i fravær av strukturelle tiltak nærmest garanterer at Italia vil gå inn i en resesjon før økonomien får noen sjanse til å hente seg inn igjen.

Til tross for enkelte symbolske ekstraskatter på luksusbiler og lignende, sender Mario Montis sparepakke i all hovedsak regningen til boligeierne og de fremtidige pensjonistene. Det gjeninnføres eiendomsskatt på primærboliger, og pensjonsalderen settes kraftig opp i løpet av en relativt kort overgangsperiode. De som i dag er unge, kan ikke regne med å få noen pensjon før de er sytti, med mindre de har arbeidet og betalt inn bidrag til pensjonskassen i førtito år.

Kanskje hadde ikke Monti noe annet valg enn først å gjøre disse innstramningene i all hast. Men de permanente problemene løses ikke uten liberaliseringer, fjerning av privilegier og privatisering av statsbedrifter, alt sammen ting som berører det korrupte samrøret mellom politikken og økonomien. Hvis man ikke tar denne tyren ved hornene nokså raskt, får ikke Italia gitt det nødvendige bidraget hverken til å redde euroen eller dra seg selv opp av den økonomiske hengemyra.