De nye psykiatrisk sakkyndige i Breivik-saken har funnet at massemorderen har en dyssosial og narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Det er altså en psykiatrisk diagnose: ABB er ikke mentalt frisk, om noen kunne ha vært i tvil om det.

På hvilken måte han ikke er frisk er åpenbart av interesse ikke bare for strafferettspleien og ansvarsforholdet, men også for å vurdere sannsynligheten for hvor mange andre «øde øyer» som kan tenkes å ty til politisk (og annen) vold på massiv skala.

Den aktuelle diagnosen kan lett gi assosiasjoner til samtidens defekter. Mange er asosiale, og det er ikke rent få narcissister. Kanskje er det litt tilfeldig hva som skyver folk inn i den mentale sykdommen som i verste fall trigger mordlysten. Opplevd ydmykelse synes å være en hyppig forekommende faktor, den har i alle fall vært det ved skolemassakrer. For ABB virker det som om den politiske virkelighetsoppfatningen han befant seg i innebar en ydmykelse. Det samme ser ut til å gjelde islamister.

Men personlige nederlag er jo uunngåelige, det samme er politiske sådanne. Svært omskiftelige tider gir ikke færre av noen av dem. Hvordan kan de håndteres bedre?

Tåler samtiden sin egen virkelighet? Holder den ut med seg selv?

Umiddelbart kan det virke som om ansvarlige samfunnsborgere burde invitere ensomme ulver inn i gruppene de tilhører, og vise raushet og generøsitet med deres defekter. Men noen søker seg bevisst bort fra gruppen de er i, og mange av disse trives jo helt utmerket og er aldeles ufarlige i sin ensomhet.

Det er fristende å dra en kirkelig analogi. Kirken er på sitt beste et fellesskap av personer som søker sammen vel vitende om sine begrensninger i egenskap av syndere. Om den var et fellesskap av perfekte personer ville det ikke være plass til virkelige mennesker i den. En gruppe inviterer kanskje lettere en person med defekter inn dersom den er vel vitende om sine egne sådanne.

Allerede her er vi i strid med tidsånden. I evalueringenes tidsalder er det perfekte mange grupper forsøker å fremstå som.