Da EU-toppmøtet under tenners gnissel i slutten av forrige uke vedtok å gi det europeiske redningsfondet ESM adgang til å kjøpe statsobligasjoner for å hjelpe landene som sliter med høye renter på slike, håpet man at dette ville bringe de hardest gjeldsrammede landenes statsrenter ned på et noe mer komfortabelt nivå.

Og ganske riktig gikk rentene på spanske og italienske obligasjoner ned med omlag en halv prosent i forhold til tyske over natten mellom den torsdag den 28. og fredag den 29. juni.

Men effekten varte ikke lenger enn seks-sju dager. Torsdag den 5. juli var nemlig rentene tilbake på nivået fra før toppmøtet for Spanias vedkommende, dagen etter også for Italias.

Sett i et perspektiv på ett år, var effekten av det siste krisemøtet — det femtende eller tjuende i rekken? — bare litt støy på signalet som forteller om en stabilt høy spread mellom Tyskland og de to store sydeuropeiske euro-økonomiene. For Spanias vedkommende svinger rentepåslaget rundt et nivå på ca. fem prosent siden slutten av mai:

Italias spread ser derimot ut til å ligge nokså stabilt på noe over fire prosent:

Den siste tidens politiske geberder har altså gjort minimalt med inntrykk på markedene. En politisk løsning på eurokrisen er fortsatt bare ønsketenkning.