Når eldre mennesker oftere er kloke enn yngre, henger det kanskje sammen med at de har et mer bevisst forhold til døden, som jo normalt befinner seg på kortere avstand i høy alder. Vel vitende om at det ikke gjenstår så mye tid, ser de klarere forskjell på vesentlig og uvesentlig, og kaster dermed ikke bort så mye av nevnte knapphetsressurs. Det er selvsagt endel eldre som ikke akkurat modnes som gode viner, og yngre som f.eks. rammes av alvorlig sykdom kan modnes i en fei. Men hovedregelen holder nok likevel.

Mon tro om ikke en fallen person kan erhverve like mye klokskap som en døende eller alvorlig syk person.

I den grad ens egen hjerne (eller omgivelsenes) er besmittet av den samtidige kulturen, kan også tap av karrieren nesten bli å sammenligne med tap av livet, gitt at dets kvalitet kan oppleves som proporsjonalt med ens sosiale status. I så fall har man å gjøre med en person som ikke stirrer den fysiske døden inn i øynene, men som befinner seg i det sosiale dødsriket allerede – dog uten å ha forlatt denne verden.

Spørsmålet er om ikke dette siste kan fremkalle en klokskap som er beslektet med den ovenfor beskrevne.

Den sosiale døden forårsaket av domfellelsen i sedelighetssaken mot den tidligere politikeren Trond Birkedal, ser i alle fall ut til å ha resultert i klokskap hos ham. I et intervju med NRK Rogaland den 20. mars, som symptomatisk nok overhodet ikke har gitt noen gjenklang andre steder, serverer han i alle fall den ene innertieren etter den andre:

Ekspolitiker Trond Birkedal skriver bok. Han mener mange heltidspolitikere befinner seg i sin egen boble, fjernt fra det virkelige livet.

– Jeg var en broiler selv. Jeg var fulltidspolitiker fra jeg gikk ut av videregående skole. Jeg mener det fører med seg en del demokratiske problemer. […]

– Vanlige folk, vanlige organisasjoner synes det er vanskelig å påvirke politikere. Det blir enda verre jo proffere politikerne blir. Jeg synes det er et demokratisk problem hvis det etter hvert er slik at du må kunne kjøpe deg tjenester fra Firsthouse og andre rådgivingsfirmaer for å kunne påvirke politikerne, sier Birkedal til NRK. […]

– Hvis du skal ha reell makt og innflytelse og kunne påvirke i stor grad, så er det en ubetinget fordel at du har jobbet mye med politikk, er fulltidspolitiker, for å skjønne hvordan det politiske systemet og politiske spillet fungerer. Ulempen er jo at du mister litt perspektivet på hva som er viktig. Du mister litt kontakt med hva som foregår ute i det virkelige liv.

I et intervju med samme distriktskontor bekrefter fylkesordfører Janne Johnsen langt på vei det Birkedal sier, selv om en yngre ordfører noen dager i forveien gjorde sitt beste for ikke å skjønne hva han mente. Johnsen myntet et bra uttrykk da hun sa at vi nå har et mer «revisorbasert» system enn før, slik at gamle politiske høvdinger i dag ville ha blitt spist til frokost av en hær av bokførere.

Mens det tidligere fantes ledere, finnes det i dag altså nesten utelukkende apparatsjiks

Og det er utvilsomt et demokratisk problem, for disse har det til felles at de har vært flinke til å leve opp til forventninger noen andre, kanskje av samme støpning som dem selv, har satt til dem. Hvilket langt fra er noen garanti for kvaliteter som klarsyn, kreativitet, mot, besluttsomhet, evne til upopulære beslutninger etc. Dermed er det heller ikke gitt at de er særlig dyktige til å styre større eller mindre samfunn.

Dette begrenser seg selvsagt ikke til politikken. Uvesenet er også å finne i forvaltningen, som utvilsomt er full av personer som ikke er dyktige i det hele tatt. Eller kanskje de er dyktige, men de er ofre for en forvaltningsmodell som får det verste ut av mennesker. Det betyr uansett at det skjer forferdelig mye kritikkverdig i etaten deres.

Ikke desto mindre er det lite man hører om det, for taushetskulturen – omertà – råder. Det anses som illojalt mot kolleger og overordnede å bryte den, slik Birkedal gjør for politikkens vedkommende. Mafiaens straff for løsmunnethet er døden, forvaltningens straff er en blokkert karriere, marginalisering eller utstøtelse. Resultatet er at man risikerer å bli redd for sine kolleger, redd for sine overordnede, kanskje også redd for publikum.

Og dermed blir det noe fryktelig galt i relasjonene mellom mennesker i sin alminnelighet, om ikke nettopp dét var den opprinnelige grunnen til uvesenet, da. Skal tro om dette er noe av forklaringen på at en diger jafs av befolkningen trenger psykiatri, eller på at personer som ikke er fysisk syke, ikke klarer å komme seg ut av senga?

Dette siste er en potensiell avsporing, så tilbake til Birkedal: Han er allerede utstøtt, så han kan gi blaffen. Det gjør ham en smule ubehagelig, men han kan i egenskap av dømt forbryter forholdsvis trygt ignoreres. Uansett er det de utstøtte som har de mest interessante tingene å fortelle, med mindre de av personlige grunner har høner å plukke, for den som fortsatt er inne i den klamme varmen, har som regel ikke noen personlig interesse av å avsløre de ordentlig lyssky greiene som skjer der.

Med tanke på de dryppene av vanvidd man av og til får høre om i forvaltningen, burde det være høyt prioritert for journalistikken å ta rede på mer av det som foregår der. Hva som foregår i disse lukkede rommene er av større interesse enn de soveromsnyhetene og andre banalitetene som regner over de arme nyhetskonsumentene på daglig basis. Det er slutt mellom en eller annen pike og fyren hennes, javel, men hvem andre bryr seg?

Det er klart det er mer ressurskrevende å spore opp personer med en posisjon i den offentlige mafiaen som i dypet av sin samvittighet ikke liker det de holder på med, men gjøres det overhodet forsøk? Strander de muligens fordi folk ikke stoler på at journalistene vil gjøre alt for å beskytte dem?

Ikke at oppmerksomheten bare trenger å rettes mot det offentlige. Nick Cohen skrev nylig om det hemmelighetskremmeriet som regjerte innad i finansbransjen i forkant av den globale finanskrisen. Mange visste, men ingen sa noe, for det minste pip ville ha vært ensbetydende med sparken, yrkesforbud og tapte bonuser. Selv ikke hos Financial Times var det, med et par individuelle unntak, noen påfallende nervøsitet å spore.

Det betyr jo rett og slett at finanspressen ikke visste hva som foregikk i finansbransjen.

Men i våre egne aviser som er beregnet på hele allmennheten, vet man tilsynelatende heller ikke stort om etatene som administerer den og leverer den skattefinansierte tjenester, for de pene menneskene som befolker disse etatene, lukker både øyne, ører og munn ved behov, foruten å sparke nedover når det er nødvendig. Må det være sånn? Må man nærmest være en fallen person for å tale ærlig om det man ser?