I TV-serien Hvem tror du at du er fikk vi et, for mange, overraskende blikk inn i bakgrunnen til Norges mektigste familie, Stoltenbergerne.

Man skulle kanskje tro at lederne for Arbeider-partiet rekrutteres fra den klassen de utgir seg for å tjene. Men Stoltenbergerne var altså sprithandlere som måtte se seg om etter en ny levevei da det frie spritmarkedet ble borte. Hva var da mer naturlig enn at de fortsatte å bruke den ekspertisen de hadde opparbeidet seg gjennom flere generasjoner – å selge drømmer til arbeiderklassen? De var ikke selv arbeidere, men de kunne snakke til arbeiderne, og selge løfter om et bedre liv. Før via spriten, nå via arbeiderbevegelsen (som Torvald Stoltenberg kom inn i fra sidelinjen, som han selv innrømmet), og den «nye arbeider-bevegelsen», kvinnebevegelsen, som Torvalds kone Karin skulle bli en viktig bakspiller for (sammen med en annen kjent APfrue, Helga Hernes).

Mens den godslige Torvald solgte nye drømmer til arbeiderne, og bygde opp familiens nye maktbase på den grunnmuren kjempende arbeidere hadde jobbet fram i løpet av flere generasjoner, bygget Karin opp en ny maktbase i den framvoksende kvinnebevegelsen, og de maktposisjonene denne etter hvert etablerte i politikk, byråkrati, akademia og media. Ettersom antallet «klassiske» arbeidere gikk ned, var det nemlig helt nødvendig å erstatte de gamle proletarene med noen nye. Noe som blant annet innebar å lære kvinnene til å skjønne at de var undertrykte.

Sammen fikk de sønnen Jens, som det norske folk senere skulle krone til den egentlige kongen i det nyrike oljemonarkiet Norge.

For det var oljen som var det nye gullet, og som var grunnlaget for de nye maktsentrene. Rikdommen lå ikke lenger ute i bugnende kornåkre, men nede under havets bunn. Utfordringen var å få fatt i mest mulig av den før den gikk opp i eksos, og havnet i lommene på de private aktørene. For å klare dette, måtte man for det første ha kontroll over oljen, dels gjennom statlig drift, men også gjennom skatter og avgifter fra den nye virksomheten. Dernest måtte man ha et byråkrati som kunne passe på at rikdommen fløt dit man ville, og som kunne sikre makten. Derfor fikk vi nå den største byråkrativeksten i norsk historie, med tusenvis av nye byråkrater som strømmet til fra et utdanningssystem som var blitt blåst opp til å gjøre nettopp dette. Det var her, i det voksende sjiktet av byråkrater, som gjerne kom fra den gamle arbeiderklassen og var svært fornøyde med sin «klassereise», at den nye elitens maktbase ble bygget opp – av en ny hær av byråkrater i en oppsvulmet offentlig sektor, bygget opp av det nye, sorte gullet som plutselig hadde dukket opp.

Historien kan minne om hvordan det ottomanske rikes herskere rekrutterte sine byråkrater og medhjelpere fra folkegrupper de ellers undertrykte: de kristne i utkantene av det ottomanske riket. Det var disse som ble sultanens mest tro tjenere, som janitsjarer (ved hoffet i Istanbul) og mamelukker (i Egypt). Gjennom å ta dem fra sine foreldre mens de ennå var barn, fra sitt opprinnelige miljø, og utdanne dem til gode tjenere, fikk de muslimske herskerne sine mest lojale undersåtter, som visste hvem de hadde å takke for sin høye posisjon.

På samme måte ble den norske arbeiderklassens barn nå sendt hjem gjennom et skolesystem der de skulle sosialiseres til sin nye rolle som byråkrater. Fremmedgjort fra sin bakgrunn, og med akkurat passe mye kunnskap: nok til å skrive rapporter og si nei til kravstore klienter, men ikke nok til å avsløre feil og mangler i systemet. De som ikke ble byråkrater, ble skolert til en annen viktig rolle: den som kongens budbringere: journalister, mediefolk, intellektuelle. Også de passe fremmedgjort, og med akkurat passe mye kunnskap: nok til å kunne formidle herskernes budskap om drømmelandet Norge, men ikke nok til å avsløre maktspill og hulheten i propagandaen. Det var spesielt viktig at de ikke kunne for mye om tall og statistikker, for slik kunnskap er farlig å ha på avveie: Det er jo herskernes privilegium å bruke tall og statistikker for å skape et best mulig bilde.

Det var også viktig å lære opp de nye budbringerne til å holde befolkningen engasjert i saker som egentlig var uten betydning, men som ble fremstilt som det viktigste i verden. Som kampen for «likelønn», som egentlig var gjennomført (det er forlengst ulovlig å gi ulik lønn til kvinner og menn), men som media likevel fortsatte å terpe på. Eller hva Norge burde gjøre i Niger. Det var også viktig å holde oppmerksomheten på det overflatiske politiske spillet, mens de viktige avgjørelsene ble tatt andre steder enn i Stortingets vandrehall, og i hvert fall ikke diskutert i NRK.

For å holde befolkningen uinformert, måtte man passe på at kvaliteten på utdanning og forskning ikke ble for høy. Noe av dette gikk av seg selv: De store kullene som ble sendt ut i universiteter og høyskoler ble ikke fulgt opp av flere kvalifiserte lærere, slik at studiekvaliteten sank automatisk.

Spesielt gjaldt dette de åpne studiene innen samfunnsfag. Herfra fikk man horder av nyutskrevne studenter uten særlige kunnskaper, men med papirene i orden (man hadde ordnet det slik at det nå var omtrent umulig å stryke), som befolket de nye stillingene i byråkrati og media.

Dette var på kort sikt en vellykket strategi for de nye makthaverne, som på denne måten fikk seg en lojal tjenerklasse som ikke stilte kritiske spørsmål. Og oljen sørget for at pengene strømmet inn uansett. Men så begynte følgene å vise seg: Den kunnskapsmangelen som gjorde det mulig for de nye herskerne å befeste sin posisjon, gjorde at samfunnet begynte å slites i sammenføyningene. For selv om byråkratene var mange, og gjorde minst mulig, så var det avgjørelser som skulle tas, og kontrollsjekker som burde vært tatt. Fordi dette ikke ble gjort, og ingen sa noe, begynte det etter hvert å rakne på stadig flere felter i samfunnet: Sykehus stanset opp fordi ingen fikk datasystemene til å virke. Veiene sprakk opp om våren. Togene stanset fordi ingen kunne ordne signalsystemene, det samme skjedde stadig oftere på flyplassene. Datasystemene som folk brukte til å betale med, og som de trodde de kunne stole på, sviktet, og ble lagt åpen for hackere. Folk torde ikke lenger sende ungene i barnehagene, fordi de ikke var kvalifisert personale der. Til slutt begynte selve gullfuglen å skrante: Oljevirksomheten ble hindret fordi det ikke var fagfolk nok. I mens sendte skolene ut stadig flere dansere og litteraturvitere.

Enn så lenge har sprithandlerne og deres venner klart å holde stillingen, ved hjelp fra sine lydige (eller naive) undersåtter i byråkrati og media. De virkelig store feilene blir ikke rapportert, og heller ikke media greier å spore dem opp. Og hvordan skulle de klare det? De kan jo ikke lese tall. I forbindelse med den nye Forskningsmeldingen kunne vi for eksempel lese at i Norge er kun hver fjerde professor kvinne, og at vi derfor er forbigått til og med av Finland, der andelen kvinnelige professorer er oppe på 23 %! (Klassekampen, 9/3-13) Kong Jens (for det er han som nå er den virkelige kongen) har også ridd på de triksene familien har lært seg gjennom flere generasjoner med sprithandel. For det første må gode forbindelser behandles godt, gjerne med en dram på bakrommet. Som da DNB sto overfor den farligste krisen i sin historie: Da kunne Rune ringe sin gode venn Jens, som raskt fikk ordnet med en kriseløsning for «bankene», men som egentlig var skreddersydd for DNB.

For det andre er det viktig å gi kundene, det vil si velgerne, inntrykk av at du bare vil deres beste, og at du egentlig gjør dem en tjeneste når du skjenker dem fulle, på sprit eller velferdsgoder. Kong Jens er også en mester i å bruke ord på nye måter, som med den nye tolkningen av ordet «ansvar» han innførte etter 22/7: Å «ta ansvar» er å bli sittende uansett hvilke feil man har begått. En tolkning vi nå ser mange offentlige ledere har lært seg. Og det er så mye mer effektivt å vise medfølelse etterpå, enn å forhindre at skaden skjer (da får du nemlig ingen takk).

Det er imidlertid et problem at dersom man får for mange venner (fordi man trenger de man kan få), kan noen av dem bli brysomme. SV-erne, for eksempel, klarer ikke å være like sofistikerte i sine maktspill. Der blir vennetjenestene litt for åpenbare, der blir forakten for kunnskap litt for naken. Forakten for de kvinnene som ikke vil ofre barna for karrieren litt for tydelig, utspillene litt for desperate. Derfor må Kong Jens noen ganger gi dem noe smågodt slik at de kan holde seg over sperregrensen. Som å gå litt for fort fram med oljeutvinning eller «monstermaster», slik at SV kan få lov å mobilisere de få miljøvernerne som er igjen.

Spørsmålet er hvor lenge slike triks hjelper, før sprithandler-dynastiet faller?

Hentet fra