Nina Hjerpset-Østlie NRK melder at sosialbudsjettene sprekker i 14 av 15 bydeler i Oslo. Økt arbeidsledighet tvinger flere over på sosialhjelp, og flere bydeler oppgir økte boutgifter som årsak. Underskuddet vil trolig komme opp i 70 millionersklassen.
Politkerne er bekymret. Og det er neimen ikke rart, er det vel? Det er jo ingen som kunne forutse en slik situasjon, som nærmest er for en tilfeldig naturkatastrofe å regne.
Så idag er det nok mange som er overrasket. Leder i Oslo Høyres Kvinneforum, Berit Solli, er antagelig blant dem, for om hun på grunnlag av statistikker og forskningsrapporter ikke klarte å forutse hvilken vei høna ville sparke, så kunne hun lykkelig forutse den besteste av alle fremtider:
Vi får håpe hun har rett, for noen må jo plukke opp regningen. Det blir nok alt talentet og kulturen, tenker jeg. Og må det mer til, ja, så har Solli gitt oss løsningen på det også: vi bare fyller på med flere innvandrere og annerledestenkende, for da blir byen så attraktiv for høykompetent arbeidskraft. Da gjør det jo ikke noe at de som var her og arbeidet her fra før blir arbeidsledige.
Det er i det hele tatt veldig smart tenkt: nye arbeidere kommer for å arbeide for de arbeiderne som ikke arbeider og etterhvert heller ikke får arbeidet fordi andre arbeidere kom for å arbeide for dem mens de var uten arbeid på grunn av mangel på arbeid.
Nede på planeten jorden ser det imidlertid sånn ut – og har sett sånn ut ganske lenge. De aktuelle tallene kom mao ikke som et sjokk på de som orker å forholde seg til noe så kjedelig som tall og statistikker og rapporter og sånn:
Oslos befolkning øker voldsomt, og veksten er hovedsakelig innvandringsdrevet. I prognosen for middels befolkningsvekst utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå (SSB) forventes antall innbyggere i byen å være omtrent 800.000 i 2030. Nesten halvparten av innbyggerne i Oslo i 2040 vil være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre, og rundt syv av ti av byens innvandrerbefolkning vil ha bakgrunn fra land uten for EU/EØS-området. Den enorme befolkningsveksten medfører det norske politikere foretrekker å kalle utfordringer. Minst 200.000 nye borgere på bare 17 år krever store investeringer i infrastruktur og offentlige tjenester som skoler og helsevesen og ikke minst: nye boliger.
Men hvem skal betale for moroa? På oppdrag fra Oslo kommune har konsulentselskapet Agenda Kaupang, spesialister på samfunnsanalyse, utredet befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser i tiden frem mot 2030. Utredningen, som mer eller mindre er en sammenfatning av de siste årenes rapporter om Oslos befolkningsvekst og økonomi, og konkluderer med at det totale investeringsbehovet ved en vekst i tråd med SSBs middel-alternativ, som altså er betydelig lavere enn den reelle befolkningsveksten de siste fem årene, vil beløpe seg til ca. 130 milliarder kroner frem til år 2030. Kommunens lånegjeld vil med det øke fra 20.000 kroner til 107.000 kroner pr. innbygger de neste sytten årene. Hva de årlige netto driftsutgiftene angår, har man beregnet at de vil øke med 11 milliarder kroner i tiden frem til 2030 i fravær av tiltak.
Med så stor tilflytting skulle man kanskje tro at det enkelt ville la seg finansiere av økt skattetilgang, men på grunn av hvem som flytter til og hvem som flytter fra, er det mest sannsynlig at Oslo kommunes skatteinntekter vil bli mindre, samtidig som sosialbudsjettet vil øke:
En stor del av veksten i Oslo skyldes tilflytting fra utlandet. I forbindelse med et prosjekt for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om kommunenes samlede inntekter og utgifter for personer som utløser integreringstilskudd gjordeSSB kjøringer som viste skatteinngangen for disse personene. Skatteinntektene ble beregnet i forhold til år etter bosetting. Resultatet viste svært lav skatteinngang alle de fem årene integreringstilskuddet varer.
Skatteinntektene går altså ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser – slik også Brochmann-utvalget påpekte i 2011.
Hvilke bydeler som har høyest økning i sosialbudsjettet og hvilken bransje som sliter mest, illustrerer betydningen dagens flyttemønster har for Oslos budsjetter.
Størst merforbruk har bydelene Grorud og Søndre Nordstrand, som begge venter en sprekk på over ti millioner kroner. Men også såpass uensartede bydeler som Stovner, Nordstrand og Frogner melder om stor økning i sosialhjelpsbehovet.
10 prosent flere Oslo-borgere var uten jobb i august i år enn i august i fjor, ifølge NAV, og økningen var størst innenfor bygg og anlegg med 42%.
Det er ingen premie for å gjette hvor flesteparten av EØS-innvandrerne fra Østeuropa vandrer til for å jobbe, for deretter å slutte å jobbe når arbeidsledigheten øker og hvor de så havner.
Alt dette visste vi fra før og likevel har ingen relevante myndigheter tatt grep, hverken på kommunalt nivå eller statlig. Istedet har de få som har forsøkt å sette saken på dagsorden, som f.eks. tallnerden i Dag & Tid og statistikkdustene i Finansavisen, blitt møtt med taushet og uttalt ønsketenkning. Eller irrelevante diskusjoner om varslernes personlige språkbruk og menneskesyn.
Men vi visste; landets politiske ledelse, og da spesielt Høyre som jo styrer byen, visste – og den som eventuelt hevder seg uvitende, er i så fall fullstendig uegnet til å lede noe som helst og bør fjernes fra styre og stell.
For det er nemlig fullt mulig å forutse hvilken vei en høne sparker. Særlig denne.
