Christian Skaug Den norsk-pakistanske musikeren, sangeren og filmskaperen Deeyah, også kjent som Deepika Thathaal, har fortjent vunnet den høythengende Emmy-prisen for beste internasjonale TV-dokumentar, med en film om æresdrapet på den kurdiske piken Banaz begått av hennes egne slektninger i London, og hun har med rette mottatt mange gratulasjoner.
En kommentator som Joacim Lund har etter prisutdelingen også skrevet noe mange nok har tenkt, at prisen er en smekk på fingrene til det pakistanske miljøet i Norge, som tvang Deeyah i eksil fordi hun ikke levde som pakistanske piker skal. Uten på noen måte å skjule adressen, skriver han: “Noen her hjemme bør skamme seg.” Mens f.eks. TV2 ikke engang nevner forhistorien. Lund sier også at de samme som jaget henne fra Norge, bør ta imot henne med åpne armer dersom hun kommer tilbake til landet.
Men heller enn å ta steget over i fantasiens rike, burde skribenten ha spurt seg om det ikke er noen andre som også burde drive litt selvransakelse i disse dager. Hvorfor kom ikke offentligheten Deeyah massivt til forsvar på den tiden hun ble trakassert?
Den engelske journalisten Nick Cohen gav svaret på det i fjor: Hun ble trakassert av the untouchables.
Jeg er ikke særlig fantasifull når jeg forestiller meg at Deeyah ville ha blitt en antirasistisk heltinne – en muslimsk Stephen Lawrence – hvis forfølgerne hennes hadde vært BNP eller norske nynazister. Artister ville ha gjort hennes kamp mot fordommene til sin egen. Politikere ville ha invitert henne til Westminster og Europa-parlamentet. BBC ville ha sørget for at hun aldri gikk av luften. Det liberale samfunnet ville ha omfavnet henne og definert seg selv ved sin reaksjon på volden og fordommene.
De som forfulgte Deeyah i Norge og Storbritannia var akkurat like voldelige og fordomsfulle som nynazister, men de samlet seg tilfeldigvis under det radikale islamske flagget istedenfor hakekorset. Ingen stor forskjell, tenker man kanskje. En rent bagatellmessig sådan. Men den lille forskjellen gjorde stor forskjell i praksis. Ingen tok Deeyah i forsvar.
Om man ikke tok henne i forsvar, har man nå ingen problemer med å sole seg i Deeyahs glans, med å etterstrebe vinneres selskap. NRK er kanskje verst:
Dette er tredje gang Norge vinner en Emmy-pris, men Norge aldri før dette har fått noen pris innenfor den tunge kategorien «nyhets- og dokumentarprogrammer».
Stoltheten er malplassert. Dette er ikke en pris til Norge. Det er en ørefik til Norge – først og fremst til den klamme norske offentligheten med sine tabuer, sine feige toneangivende personer og sine middelmådigheters diktatur, men også til alle dem som taust finner seg i tingenes tilstand. Herunder ting som filmen beskriver. Hvilken bitter ironi.
NRK: Deeyah vant Emmy
Aftenposten: All ære til de æreløse!
TV2: Norske Deeyah vant Emmy
