Eva Berger Buenos Aires, Argentina er så mye mer enn fantastiske avenyer og et natteliv som får byer som New York og London til å framstå som kjedelige grender uten så mye som et gatekjøkken.
Hvem lar seg ikke rive med av det yrende livet i Puerto Madero, beundre den fabelaktige arkitekturen (som for øvrig er signert en nordmann, Alejandro Christophersten[1]), eller en smidig tango på Plaza Dorrego?
De av oss som har flere års fartstid i dette landet vet å sette pris på all luksusen (dersom du da har penger til overs til å nyte det, inflasjonen spiser opp lønna til folk vet du), men vi kjenner også kaldgufset som hele tiden ligger like under overflaten. Dette kaldgufset med løfte om å knuse deg, fysisk og/eller materielt skulle du komme til å tulle for mye med makta. Guardo mi boca para no ser esclavo de mis palabras (Jeg passer munnen min for ikke å bli en slave av mine ord) er et vanlig refreng, og samtalen glir raskt over til et annet tema.
Argentina har vaklet fra krise til krise siden 1930 åra, fra å være verdens rikeste land i 20 åra, har de nå surret seg så langt ned i gjeld at de bare så vidt unngår statskonkurs, for n-te gang. Hvordan er det mulig, spør den alminnelige mann seg i Buenos Aires, men også i hovedsteder verden over der man må gni seg i øynene for å tro på det man ser, et land som gang på gang hopper utfor stupet uten fallskjerm.
Argentinas voldelige politiske historie
Man må tilbake til 1930 for å få fatt i bakgrunnen til denne tragikomiske historien: I skyggen av den den økonomiske kollapsen i USA ble den lovlig valgte Argentinske presidenten Hipolito Irigoyen kastet av General Felix Uriburu (bildet), som hadde støtte fra konservative deler av befolkningen. Disse var motstandere av de budskjettkutt som Irigoyen var tvunget til å innføre, og lot seg begeistre av Uribiru, en populist som fant sin inspirasjon i fascistene i Italia. Som alle andre revolusjoner ble også denne revolusjonen spist opp av sine egne, dype splittelser innen Uriburus ”regjering” førte at Agustin Justo klarte å manøvrere/jukse seg til presidenttittelen ved valget i 1932, og innledet et tiår med forfølgelser og mye vold. [2] I mer eller mindre rask rekkefølge fulgte President Ortiz (1938 -1940, ”vant” ved valgjuks) og President Castillo (1940 – 1943), som overtok etter at Ortiz måtte trekke seg på grunn av dårlig helse. Castillo hadde lite tid til å utøve sitt presidentembete, men brukte heller tida si på å finne en arvtaker[3] (et typisk trekk ved argentinsk politikk, finne en kronprins for enhver pris…), så det endte med et nytt statskupp i 1943, hvor nok en general, Pedro P. Ramirez (og kompisen hans, General Arturo Rawson), tok makta (1943 – 44, denne gangen riktignok uten støtte i folket.
Men det er her spirene til Argentinas ulykksalighet legges, idet Ramirez’ etterfølger, Edelmiro Farrell, som plasserte Juan D Peron (bilet) som sjef for Arbeids og sosialsekretariatet. Det er herfra Juan D Peron finner sin politiske base og grunnlegger Peronismen som en bevegelse, og vinner valget i 1946.
Peronismen var – er – en politisk bevegelse med mange, ofte motstående medlemmer. Arbeiderbevegelsen er selve grunnsteinen i dette, men også konservative grupperinger, kirka og forsvaret var sentrale medspillere i begynnelsen.
Det er neppe noen grunn til å definere videre verken de konservative, militæret eller kirka, men den argentinske arbeiderbevegelsen fortjener litt lys på seg for å forklare hvordan Argentina er i slikt uføre i dag.
I etterkant av den globale økonomiske kollapsen i 1930, da motoren falt ut av Argentinas økonomiske maskin (i hovedsak eksport av agri-produkter, men med liten egen industri, litt sånn som oljen i Norge har skapt en todelt økonomi). Samtidig er det en voldsom immigrasjon fra Europa, mest fra Italia men også fra andre land som ”led” av stor sosial uro og fattigdom. Det er herfra det rekrutteres folkestøtte til grandiose ord og fakter. To forskjellige (og i varierende grad revolusjonære) fagforeninger slår seg sammen midt på 30 tallet og blir til Argentinas desidert største arbeiderbevegelse, CGT[4], og det er dette grunnfjellet som må tilfredsstilles for enhver politiker som har tanker om å drive det til noe mer enn å være sekretær på grendehuset.
Peron og peronismen: En politisk bevegelse, ikke et politisk parti
Peron vinner presidentvalget i 1946, hans leflinger med nazismen er viden kjent, og også hans begeistring for fascismen. Svulmende ord og floskler hjelper han bare halvveis, først når han gifter seg med arbeiderjenta Eva Duarte[5] blir det vei i vellinga. Denne briljante kvinnen (ingen dum blondine hun der nei!) med talegaver selv Obama ville misunne henne, river folket (les: den peronistiske arbeiderbevegelsen) med seg med sine sensasjonelle taler og evne til å røre hjerteroten til enhver argentinsk arbeider, kvinne som mann .
En annen sak er at sosieteten i Argentina – både da og nå – avskyr både henne og Peron, men de har bare penger og ikke noe grunnfjell de kan bevege med ord og fakter. Et lite poeng å merke seg dersom man vil forstå noen av motsetningene i det argentinske samfunnet, populisme mot elitisme.
Peron blir sittende med makten fram til 1955, da et nytt og blodig statskupp sender ham i eksil fram til 1973 (i mellomtiden avløser det ene statskuppet det andre, med en kort periode med demokrati innimellom), hvor han markerer sin tilbakekomst med massakren i Ezeiza [6]. Peron kom tilbake til Argentina, og ble tatt i mot av president Campora [7] som en helt (man må tilbake til 1946 for å skjønne dette forholdet).
Den 17. juli 1973 går Campora av som president, og innsetter Peron som sin etterfølger. Årene som følger er preget av vold og mye sosial uro, og ting blir mye verre etter Perons død i 1974, og hans enke Isabel Peron [8] (ikke av samme kaliber som Evita, for å si det mildt) blir innsatt som president. Hun er så til de grader inkompetent at det som var igjen av nogenlunde ro og orden smuldret hen, og ble avsatt i et nytt kupp i 1976 av Videla (bildet), som satt med makten fram til 1983, etter å ha tatt kraftig feil av britene og prøvd å ta Falklandsøyene med makt.
I Argentina er Falklandsøyene, eller Islas Malvinas som de heter der, et potent symbol; Argentina hevder at britene har ulovlig okkupert denne øygruppen siden 1833, og enhver Argentinsk president med problemer på hjemmebane tyr til spørsmålet om Falklandsøyene for å samle nasjonen.
Etter at Videla gikk av, ble det avholdt valg og den første demokratisk valgte presidenten etter mange år med vanstyre, kaos og vold, var Raul Alfonsin [9], fra partiet Union Civica Radical (noe a la demokratene i USA).
Etter Alfonsin følger Carlos Menem [10], peronist, som klarer å få bukt med hyperinflasjonen ved å binde den argentinske pesoen til US dollar og dette ble hovedstrategien i den økonomiske politikken som Menem innførte fram til statskonkursen i 2001.
Menem blir sittende som president fram til 1999, og avløses etter valg av Fernando De la Rua [11] (Union Civica Radical), som flykter i helikopter den 22. desember 2001.
Statskonkursen i 2001
I løpet knappe 10 dager, innehar fem personer presidentembetet [12]. Økonomien har krasjet og det er ingen som ønsker å være den som må ta de upopulære beslutningene ovenfor en befolkning som for lengst har fått nok av innstramminger, sparepakker og IMF.
Det ender med at Eduardo Duhalde blir utvalgt, og sitter i embedet fram til 25. mai 2003, som er nasjonaldagen i Argentina, og overlater roret til Nestor Kirchner [13], begge to peronister men fra motstridende fraksjoner. Kirchner ”vant” valget i 2003 med 23% av stemmene i første valgomgang, etter at Carlos Menem trakk seg fra andre omgang da det ble klart at han kom til å tape stort.
Det blir mye historie å holde tritt med for å forstå dagens problemer i Argentina, og man må se på et par forhold til for å skjønne bakgrunnen til drapet på Alberto Nisman den 18 januar i år.
[1] http://es.wikipedia.org/wiki/Alejandro_Christophersen
[2] http://especialdemocracia.educ.ar/1930.html
[3] http://www.educ.ar/recursos/ver?rec_id=70593
[4] http://en.wikipedia.org/wiki/General_Confederation_of_Labour_(Argentina)
[6] http://latinamericanhistory.about.com/od/thehistoryofargentina/p/The-Ezeiza-Massacre.htm
[7] http://www.elhistoriador.com.ar/articulos/vuelta_de_peron/la_renuncia_de_hector_campora.php
[8] http://www.britannica.com/Ebchecked/topic/452372/Isabel-Peron
[9] http://www.britannica.com/Ebchecked/topic/14634/Raul-Alfonsin
[10] http://www.britannica.com/Ebchecked/topic/374911/Carlos-Menem
[11] http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/americas/1721010.stm
[12] http://en.wikipedia.org/wiki/December_2001_riots_(Argentina)
[13] http://www.britannica.com/Ebchecked/topic/914332/Nestor-Kirchner
