Hans Rustad Den som følger dansk debatt vil få helt andre perspektiver på migrantbølgen som skyller inn over Europa. Der det norske establishment er opptatt av å være god, og kun god, lytter danskene til fagfolk som setter begivenhetene inn i en større kontekst.
Professor, dr. polit.Poul Christian Matthiessen (bildet) og dr. phil Gunnar Viby Mogensen hadde 15. juni en kronikk i Berlingske som er blitt en gjenganger. Matthiessen er en meget anerkjent demograf, og Mogensen er tidligere leder av forskningsavdelingen til Rockwoolfondene. To høyt meritterte forskere.
I noen avsnitt klarer de å fortelle hva som er karakteristisk ved den menneskestrømmen som Europa opplever.
Et af de forhold, som har størst betydning for Danmarks og det øvrige Europas fremtid, og som ikke har spillet nogen rolle overhovedet i den danske valgkamp, er den såkaldte »demografiske transition«, altså landenes overgang fra et højt til et lavt fødsels- og dødelighedsniveau. Denne overgang til en beskeden eller ligefrem negativ befolkningstilvækst er blevet gennemført først i de rige lande, og den er langt på vej i Latinamerika og Asien.Men i Afrika og i dele af Mellemøsten ser situationen helt anderledes ud. Her har udbredelsen af den vestlige medicinske teknologi ganske vist reduceret dødeligheden meget, men det overses hyppigt, at fødselsniveauet stadig er meget højt. Det skyldes for det første, at man endnu kun i begrænset omfang er kommet ind i en økonomisk og social udvikling, som kunne føre til kvindefrigørelse og nye normer for kvindens fertilitetsadfærd. For det andet har især Afrika det alvorlige problem, at 40 procent af befolkningen er under 15 år. Disse mange unge kvinder vil jo nu rykke ind i de fødedygtige aldre, hvorved fødselstallene længe vil forblive høje. Afrikas befolkning er i dag dobbelt så stor som EU`s stagnerende befolkning, men om blot 35 år vil Afrikas folketal være blevet fem gange større end indbyggerantallet i EU til den tid.
Her får vi i kortform skissert hvorfor noen kontinent har fremgang, mens andre går i oppløsning.
Alle nyter godt av den teknologis-vitenskapelige fremgang som gjør at dødeligheten synker. I et samfunn med kreativitet, regulerte eiendomsforhold, markedsøkonomi, og et minimum av rettssystem utløser et overskudd av unge mennesker vekst. Ikke minst: Kvinner kommer inn i arbeidslivet og blir motivert til å få færre barn. Slik løftes landene ut av fattigdommen.
Religion og kultur
Men noen regioner klarer ikke spranget. De fortsetter å få flere barn. I Midtøsten har denne alderspukkelen betydd et stort overskudd av unge uten fremtid. Religionen spiller en ikke ubetydelig rolle. Den hindrer kvinnene i å delta i arbeidslivet. Iran er et eksempel. Kvinnene har fått anledning til å ta høyere utdannelse og har gjort det, men de får ikke lov å delta i arbeidslivet på linje med menn. Chadoren hemmer ikke bare bevegeligheten. Problemet er mennene som ser verden gjennom en chador.
Iranske kvinner tar hevn på systemet som ikke vil gi dem en sjanse: De slutter å få barn. Iran har katastrofale fødselstall og mullahene er fortvilet.
Det er altså en ubalanse mellom regioner, der noen har tatt spranget og er blitt moderne og andre ikke har klart det. De sistnevnte avgir store befolkninger til landene som er utviklet. Moderne transportmidler og organisert smuglermafia gjør trafikken ikke bare mulig, men svært lukrativ.
Flyktningkonvensjonen
Hvis Europa velger å definere alle som flyktninger ut fra Flyktningkonvensjonen, vil kontinentet bli oversvømmet. De som bryter opp og drar gjør det på grunn av strukturelle årsaker: Deres samfunn fungerer ikke. Hvis f.eks. forholdene i land som Eritrea og Etiopia, eller Senegal skal kunne være grunn til å få opphold, vil hele Nord-Afrika og det utvidede Midtøsten kunne få rett til opphold i Europa.
Men mediene vil ikke snakke rasjonelt om hva som skjer. I stedet hausser de opp empati og fokuserer på menneskelig lidelse og gjør seg til migrantenes talerør.
Selv den grusomme krigen i Syria kan man problematisere. Hva er grunnen til at et arabisk land imploderer i et svart hull? Det er ikke bare Assad-familiens grusomhet. Assad tilhører en minoritet, alawittene, og sørget for å holde et heterogent samfunn sammen. Riktignok med stor brutalitet. Men det er ikke hele grunnen til at krigen er blitt så grusom: Det er at Syria er blitt kampplass for en sekterisk krig innen islam, med sterke bakmenn som Qatar, Tyrkia og Saudi-Arabia.
Det snakker norske medier svært lite om. Det vil forstyrre den humanitære rene modellen. Hvis Tyrkia støtter allierte av Nusrafronten blir det ikke like lett å fremstille Tyrkia som en humanitær velgjører.
Slik holdes borgerne intetanende om hva som foregår, både de store strukturelle drivkreftene og skruppløsheten til aktørene i Syria, slik som NATO-landet Tyrkia.
Sorte hull
Amerikanerne snakket tidligere om failed states. Nå er det land som snarere minner om sorte hull.
Syria har vært det lenge. Libya er på god vei. Folk vil forsøke å komme seg vekk. Men de er ikke flyktninger i tradisjonell forstand. De er representanter for en ny type folkevandring, vekk fra misære og til et forjettet land: Europa.
Denne voldsomme demografiske vækst, og de beskedne økonomiske og sociale forbedringer i Afrika og i dele af Mellemøsten, vil naturligvis fremkalde det stærke ønske om at udvandre til det forjættede Europa, som vi allerede har set starten på, senest i mediernes omtaler af de såkaldte bådflygtninge på Middelhavet.
Det er en folkevandring vi er vitne til. Den som felte Romerriket pågikk over flere hundre år. Den vi nå ser i Europas nærområder skjer med rekordfart.
Udviklingen forstærkes via fjernsynet, radioen og mobiltelefonerne m.v., som giver millioner af mennesker mulighed for at opnå kendskab til de attraktive leveforhold i Europa. Samtidig forstærkes mulighederne af den omfattende og særdeles velorienterede migrationsindustri, som på kynisk vis, og mod høj betaling, imødekommer ønskerne om udvandring til et europæisk land. Menneskesmuglerne hjælper emigranterne med at anvende asylkortet som indrejsepas til Europa.
En uhellig allianse
Spørsmålet er da om ikke europeisk asylpolitikk fungerer i allianse med de kriminelle. Hva er forskjellen? Den ene er hvit, den andre svart, men de er begge in it for the money: Migrantindustrien er blitt big business.
Når migrantbefolkningen når en viss størrelse blir den selvdrivende: De som har fått opphold tiltrekker seg familie, slekt og landsmenn, og de foretrekker å bo sammen. Slik oppstår ghettoer i store europeiske byer, og de er vanskelig å gjøre noe med.
Men også “humaniteten” blir selvdrivende. Mediene sørger for at det ikke stilles kritiske spørsmål. Godhet trumfer alle andre hensyn.
Det er noe religiøst og endetidspreget over denne politikken. Når så man tidligere et samfunn som i rekordfart ødslet vekk velferden på den måten Europa gjør?
Brysomme tall
Tall gjør ikke inntrykk på godhetens apostler. Ikke rart. De er brysomme.
Det er derfor af betydelig interesse, at Danmarks Statistik netop har offentliggjort nye tal for integrationen af de indvandrere fra ikke-vestlige lande (Statistikbanken). Tallene er beregnet efter en ny og forbedret teknik, og de dækker perioden fra og med 2008 til og med 2013. For disse seks år kan man aflæse beskæftigelsesfrekvenserne efter personernes herkomst, så man får et præcist mål for, hvor godt det danske samfund har været i stand til at integrere disse nye medborgere på vort arbejdsmarked.Ville man kalde talserien for en katastrofe, skulle det være, fordi talserien er udtryk for en katastrofe. I 2008 var efter de nye tal 77.9 pct. af persongruppen med dansk oprindelse beskæftiget, mod kun 54.6 pct. for indvandrere fra ikke-vestlige lande. Efterslæbet var altså dengang på 23.3 procentpoint. I 2013 var efterslæbet i beskæftigelse øget til 26.1 procentpoint. Integrationen går altså dårligere og dårligere.
Migrasjonen fra land i oppløsning er et stort underskuddsforetak. Hvorfor tør ikke politikerne sette dette på dagsorden? Har de så liten selvtillit? Har de kapitulert for de “nyreligiøse” multikulturalistene? I så fall kapitulerer de som politikere og befolkningens tillit vil over tid synke. Det åpner opp for populister som kan spille på frustrasjon og følelse av svik.
Vekkelse
Det er nesten ikke til å tro at et helt politisk establishment kan bli grepet av “godhet”, “dugnad” og ønske om å være gjestfrie. Gjestene kommer ikke til å dra sin vei og de kan ikke kastes ut.
De skal bli gode nordmenn. Blir de det? Økonomisk blir de ikke det, sier de danske forskerne. Såpass vet vi.
Noen er mindre integrerbare ennn andre. Også dette vet vi, det er ikke nytt. Når vi vet at islam, som religion, kultur og samfunnsmessig påvirkning er en vesentlig del av forklaringen på underutvikling og krig, er det alarmerende at ikke mediene problematiserer at 80 % av migrantene er muslimer.
Hva er erfaringen med å integrere dem så langt?
Dårligst integrerede er indvandrere fra muslimske lande, altså fra lande med svag tradition ikke blot for et offentligt liv uden for den religiøse sfære, men også med svag tradition for kvinders beskæftigelse uden for hjemmet. De laveste beskæftigelsesfrekvenser overhovedet finder Danmarks Statistik for indvandrere fra Libanon, det vil sige overvejende palæstinensere, fra Somalia, og netop fra det Syrien, som lige nu præger vores udlændingedebat så stærkt.
Exit velferdsstat
Konsekvensen er at velferdssamfunnet går i oppløsning. NRK kunne i dag melde om økende forskjeller: De øverst tar en større del av kaka, og de nederste utgjøres av innvandrere. Hvorfor? Fordi de ikke besitter en kompetanse som samfunnet etterspør. Men likevel konkurrerer man nå om å delta i en “nasjonal dugnad” for å ta imot enda flere, ikke midlertidig, men permanent, dvs de vil få statsborgerskap. Det tas ingen forbehold.
De ikke-vestlige indvandreres og efterkommeres svage integration på arbejdsmarkedet betyder naturligvis også, at de modtager væsentligt større beløb for eksempel som dagpenge, kontanthjælp og førtidspension, end de selv betaler i skat. Det reducerer den øvrige befolknings muligheder for offentligt velfærd. Et seriøst og omfattende analysearbejde i centraladministrationen nåede i sin første rapport i 2010 frem til, at der var tale om af størrelsesordenen mindst 16 mia. kr. Med den foreliggende teknik havde man ikke kunnet inddrage en del ret betydelige udgiftsposter, og udvalget ville nu i sit fortsatte arbejde forbedre analyserne. Imidlertid standsede SR-regeringen ved sin tiltræden håndfast dette arbejde i centraladministrationen.
Denne kronikken sto i Berlingske 15. juni. Den vakte oppsikt i Danmark. Ingen norske journalister ser ut til å kunne lese dansk.
