Det finnes en gjenganger blant de kritiske reaksjonene på demonteringen av myten om at “etterspørsel etter arbeidskraft” var grunnen til den første pakistanske innvandringen til Norge: Hvorfor bry seg om dette nå?

Som en dame fra Østfold spurte på Facebook-gruppen “Hylekoret” i natt: Hva er hensikten?

Hensikten er naturligvis ikke å utvise etterkommerne! Alle som har fått en del av sin oppdragelse besørget av Thorbjørn Egner, vet godt at gjort er gjort, og spist er spist.

Vi befinner oss dermed i den litt pussige situasjonen at vi må forklare hensikten med å bry seg om sannheten, nærmere bestemt en sannhet om historien.

Hvorfor bry seg om historien?

Det er nesten utrolig at det er nødvendig å si det, men kjennskap til historien er viktig for å lære av den – for ikke å gjenta fortidens feil, for å forstå oss selv og andre, for å få brikker til å falle på plass, for å bearbeide følelser, for å vokse som mennesker…

Og historien er nært forbundet med identiteten: Den som har fått sin fortid berøvet, får en mye vanskeligere fremtid.

Det sier seg selv at dette positive utbyttet vi kan få av å granske vår egen fortid, forutsetter at fortellingen om fortiden er sann og gir mening.

Saken er at de opprinnelige nordmennene og de forskjellige diasporaene for all fremtid vil være forbundet i et skjebnefellesskap, som i øyeblikket bare unntaksvis er et verdifellesskap, familiefellesskap eller nasjonsfellesskap.

Det er vår fordømte plikt å gjøre det beste ut av det, men det nytter ikke å ta fatt på den jobben med historieforfalskning, løgn, hykleri og forstillelse som utgangspunkt. Det er altfor mye gammel urett som er gjort til å la den forbigås i stillhet, og det er altfor mange som ikke bør få dø i synden.