Boten på 10.000 kroner til 71 år gamle Henry Aaseth for å ha drept ei skjære med ei rottefelle, kan ses som et ledd i den norske statens bestrebelser på å få tatt ut hele rettighetspotensialet for naturens dyr slik det er avleiret i dagens lovverk og i den norske elitenes selvforståelse. Ved første øyekast ser en at dommen, som også omfatter 3.000 kroner i saksomkostninger, med botens størrelse sidestiller skjæredrapet på Elverum med et isbjørndrap på Svalbard. For i fjor sommer fikk en profesjonell fangstmann 20.000 kroner i bot for å ha skutt ei isbjørnbinne med unge på Svalbard, ifølge kommentator Knut Fjeld i avisa Østlendingen. Isbjørnen er fredet i de norske og russiske delene av Arktis, mens skjæra kan jaktes på utenom hekkesesongen. Beregninger foretatt av Norsk ornitologisk forening viser at det finnes mellom 100.000 og 200.000 skjærepar her i landet, noe som indikerer at den neppe er noen truet art i forhold til isbjørnen.

Det var også i fjor sommer at Aaseth drepte ei skjære kort tid før fredningstiden hadde utløpt fordi skjæra spiste opp bæra i jordbæråkeren hans. Siden åkeren ligger i tettbygde strøk, kunne ikke Aaseth bruke skytevåpen. I stedet tydde han til ei rottefelle med et jordbær som åte. Og skjæra lot seg friste og nappet til åtet slik at fella smelte over nakken på den og kjapt ekspederte den over til de evige jordbæråkrene. For dette ble Aaseth anmeldt til politiet av den geskjeftige dyrevernorganisasjonen NOAH. Han fikk han ei bot på 15.000 kroner som han nektet å godta og som igjen gjorde at Aaseth ble framstilt for Sør-Østerdal tingrett nylig. Retten syntes øyensynlig at beløpet var i kraftigste laget og minsket boten til 10.000 kroner, pluss saksomkostningene. Aaseth vurderer å anke dommen som han mener er helt urimelig. Dommen falt nå på mandag.

Lederen i NOAH, Siri Martinsen, mener skjære-saken godt illustrerer hvorfor det er viktig å håndheve de få lovene vi har til beskyttelse av ville dyr. Når forsvaret av den ulovlige handlingen baserer seg på påstander som at «skjæra er et skadedyr», viser det at noen ikke har den nødvendige respekten for dyr. Noen mener tydeligvis at lovbrudd mot dyr ikke skal ses på som så alvorlig – og kanskje særlig ikke mot dyr man ser ned på. Dyrevelferdsloven gjelder for alle dyr – det er ikke opp til hver enkelt å utsette dyr man ikke liker, for lovbrudd, understreket Martinsen i mediene i forbindelse med rettssaken.

Politiet mener Aaseth drepte skjæra utenfor lovlig jakttid, og at avlivingen ikke var gjort på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Det er Dyrevelferdsloven, Naturmangfoldsloven og Jaktloven som politiet har brukt for å komme fram til at Aaseth handlet lovstridig da han kverket skjæra. Alle dyr er ifølge Dyrevelferdsloven like mye verdt og har de samme rettighetene. Loven slår fast at: ”Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger”. Naturmangfoldloven sier at smågnagere, krypdyr og lakse- og innlandsfisk kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom. Men fugler regnes ikke her som skadedyr, og Aaseths påstand i retten om at skjæra er en skadefugl, har altså ikke dekning i loven.

Dommen mot Aaseth illustrerer godt hvordan små grupper som NOAH påvirker rettsoppfatningene og politikken i det norske samfunnet. Disse gruppene spiller ofte på lag med den politiske korrektheten og målbærer viktige trender i tiden der rettighetspolitikk utgjør en overordnet agenda, en rettighetspolitikk som ofte er løsrevet fra tradisjoner og hensynet til materiell produksjon og basale menneskelige behov for å skaffe seg levebrød. En slik rettighetspolitikk doserer at dyr har verdi i seg selv, uavhengig av den nytten de har for menneskene. Slik er det også slått fast i Dyrevelferdsloven der alle dyr tilnærmingsvis har de samme rettighetene.  Den rettighetstenkningen vi finner i dyrevern- og naturvernlovene, er basert på mye av den samme forståelsen som er grunnlag for rettighetssystemene i den vestlige verden der alle mennesker er like og ukrenkelige og like mye verdt. Overfører man denne rettighetstenkningen til naturen og strekker den til sin ytterste konsekvens, kan f. eks. menneskene ikke leve av animalsk føde. For å drepe dyr med tanke på å ete dem, er et overgrep mot og angrep på dyrs rettigheter til liv. Vi må altså bli vegetarianere alle sammen, er konsekvensen av en slik tankegang. Det er også den konsekvensen dyrevernere i NOAH og lignende organisasjoner har trukket med hensyn til egen praksis. De er vegetarianere.

Hadde rettssaken på Elverum funnet sted for en mannsalder siden (om det var mulig), ville Aaseth ikke ha blitt dømt. Og en anmeldelse av saken, ville ha blitt henlagt fordi det den gang ikke var lovgrunnlag for å reise tiltale mot ham. Dagens lovverk på området er ganske ferskt og uttrykker en ganske annen forståelse av dyrs rettigheter enn lovene for 30-40 år siden. Det er også lite sannsynlig at noen ville tatt bryet med å anmelde Aaseth, siden NOAH’s dagsaktuelle vurdering av saken den gang ville ha vært for fremmed for folk flest. Å anmelde en mann for å ha tatt livet av ei skjære, ville blitt oppfattet om for skrullete og for lite i samsvar med det tradisjonelle, folkelig synet der dyrene og naturen skal tjene menneskelige formål.

For tidens urbane eliter, der den politiske korrektheten er særdeles velutviklet, representerer et slikt tradisjonelt syn på naturen en form for inhumanitet som sidestilles med ideologier som fascisme. Hos disse gruppene er det tradisjonelle forholdet til naturen erstattet med et forhold til dyr og natur som er preget av urbane abstraksjoner og verdier som eksisterer i seg selv. For mennesker som kopler dyrs rettigheter bort fra basale virksomheter som menneskenes produksjon og overlevelse, blir straff for drap på ei skjære av grunnleggende betydning. Og vi har trolig bare sett den spede begynnelsen på en utvikling som startet i urbane miljøer i USA for 40-50 år siden, og som ennå bare er i sin vorden.