Den skandalen som foreløpig ikke har noe navn, men er lettest å huske som Uranium One, er så omfattende og har allerede fått slike konsekvenser at det blir nødvendig å dekke den i detalj. Det er sjelden journalistikk får slike konsekvenser.

Det handler selvsagt om det løp demokratene og mediene har gått sammen om: De har lagt opp til at Trump skal felles, eller lammes. Når det ikke skjer, blir de hysteriske. Vi har tatt bilder av forsidene på VG og Dagbladet som forteller hvor farlig og ustabil Trump er. Eksemplene er mange. En dag kommer de til å være skampæler.

En effekt av flokk-journalistikken er at journalistene blir dumme. De vet ingenting og husker ingenting, fordi de ikke forstår at sannheten kan være skjult. Dette er en skepsis til den offisielle versjon som all journalistikk skal ha som innebygd premiss: Men det gjelder ikke når pressen selv står for den offisielle versjonen.

Derfor har Sean Hannity helt rett når han sier at amerikanske medier befinner seg i en dyp krise. De fungerer ikke lenger.

Hva skal vi da si om de norske? Det står for øvrig ikke så mye bedre til i Danmark og Sverige. Trump har fungert som en lakmus-test. Journalistene og redaktørene måtte avlegge bevis på at de ikke ville se noen positive sider ved ham.

Dette har ført til at mediene ikke lenger evner å forstå og forklare den nasjonen som forsvarer friheten. I den senere tid har norske medier villet ha oss til å forstå at Tyskland eller Kina har overtatt rollen som frihetens forsvarer.

Journalistikken er blitt en illustrasjon på Ibsens «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest.»