Slaget ved Lepanto 1571 hvor den ottomanske flåten ble slått, er den type temaer som unngås. Det kunne jo gjøre oppmerksom på at Europa og Vesten har ligget i en kontinuerelig krig med den islamske verden i mange hundre år.

Temaet har ligget i bakhodet lenge, men som så ofte er tilfellet, var det en mer konkret foranledning som førte til at jeg omsider begynte å sette ord på papir. Det hadde seg nemlig så at Svenska Skolverket for en tid tilbake fikk en aldeles fortreffelig «bantningsidé» («att banta» er å slanke seg). Hvordan skulle man «get more for less» i skolen? Jo, ved å stryke  antikken fra historiepensum! «Timmarna räcker inte till» var planlegningssjefens lett prosaiske begrunnelse, og så foreslo man altså å prioritere på denne måten. Nå var det sant å si ikke bare denne fjerne del av vår fortid som skulle fjernes i henhold til forslaget, men også en hel del annet som hittil har vært regnet som selvsagte elementer i europeiske barn og ungdommers læring om hvor vi kommer fra og hvorfor ting er blitt som de er blitt i våre land. Slikt gammelt stoff er åpenbart for pølser i slaktetiden å regne dersom man skal kunne konsentrere seg om nyviktige temaer som migrasjon og kjønnsroller, for dette var det nemlig man ville berede plass til.

Det ble bråk, naturligvis, og heldigvis så mye at Skolverket bestemte seg for «att backa med förslaget»  hvilket jo unektelig vitner om en form for klokskap selv i de kretser. Men likevel, forslaget hadde blitt fremmet, det kunne de ikke løpe fra. Heller ikke var dette første eller eneste angrep rettet mot nettopp historiefaget slik vi kjenner det gjennom generasjoner, og ikke bare fra Sverige. Hva er det som skjer? Hvorfor er man så forbasket lettvint når det gjelder akkurat historieundervisningen, hvorfor stikker man bevisst (eller ubevisst; jeg vet nesten ikke hva som ville være verst) kjepper i hjulene for formidlingen av kunnskap til unge mennesker om viktige elementer i vår nasjonale så vel som felleseuropeiske bakgrunn? Både holdningen til det tidsmessig fjerne, til nær historie og til vår egen tid må trekkes inn i vurderingen, for naturligvis kan man ikke bruke ubegrenset med klassetimer på alt, ikke engang innen skoleundervisningen. 

For å vite hvem vi er, må vi vite hvem vi var. Tilsvarende gjelder at dersom folk fratas kunnskapen om hva forfedrene gjorde, inklusive hvilket forhold de hadde til sine omgivelser i viktige perioder da nasjonen, eksempelvis den norske eller den svenske, ble til, så berøves de muligheten til å utvikle en faktabasert gruppeidentitet. Da blir alle kun enkeltindivider hvis horisont bakover ikke strekker seg lenger enn til den egne fødselen, sånn omtrent. Fjerner man undervisningen i relevant historie – og ingen historieundervisning for européere kan være fyllestgjørende uten å gå grundig inn på hvordan antikken utviklet seg og via Romerrikets vekst og fall gav opphav til de første europeiske nasjonalstatene – så fratar man dagens mennesker muligheten til å skjønne hvori deres egen eksistens er rotfestet. Kan noen ha nytte av en slik utvikling?

Med dette spørsmålet trør vi farlig nære spekulasjonenes område, et sted jeg vanligvis skyr som pesten, men «cui bono»-tenkning  («hvem tjener på det?) har sin naturlige og nødvendige plass i alle rasjonelle forsøk på å skjønne hvorfor underlige, inklusive skadelige, menneskeskapte hendelser finner sted. Hvem har nytte av at europeernes, og blant dem nordmenns og svenskers, (selv)bevissthet som medlemmer av egne folk og nasjoner svekkes, at vi ikke lenger føler oss som distinkte enheter innen det demografiske lappeteppet som utgjør Europa, for ikke å snakke om Verden? 

Svaret er enkelt, og det forutsetter ikke engang noen subjektiv vond vilje bak valgene: Enhver som ser seg nytte av at europeiske nasjoner svekkes som demografiske, politiske og sosiale enheter, den eller de vil ha nytte av at vår historiske selvforståelse svekkes for til sist å forsvinne helt. Det er nå engang så at planter som har svake røtter, lettere kan flyttes enn vekster som fra gammelt av er solid rotet i fast og trygg mold. Metaforen halter kan hende en smule – skriv det gjerne på kontoen for forfatterens mangelfullt utviklede agrare erfaring og evner -, men budskapen, essensen, turde likevel være lett å fatte.

Vil man utvikle et samfunn der ethvert menneske uten videre kan byttes ut med enhver annen, uavhengig av hvor de respektive kommer fra, så er det naturligvis en fordel om ingen av partene er belemret med biter av kollektiv hukommelse som i aggregat blir til nasjonal bevissthet. Da er man kommet over i en sosial tilstand der ingen lenger har eierskap til landet de bor i, der alle nordmenn like godt kan komme fra Afghanistan som Arendal, fra Somalia som Sogn slik vår konge bare lett omskrevet oppsummerte norsk avstamningshistorikk i en berømt hagetale. Den eneste lille bumpen i veien før man blir norsk, blir da den legale bagatellen forbundet med tildeling av et rødt og gildt pass, men når bare dette er overstått, da er alle like norske og alt er fryd og gammen. Og skam den som etterpå lurer seg frempå med spørsmål om hvor vedkommende egentlig kommer fra; da viser man en krenkende insensitivitet overfor den nyankomne som man i beste fall kan få tilgivelse for om man umiddelbart legger seg flat, men som ellers kan bli forøveren til betydelig sosial og yrkesmessig skade.

Siden denne kommentaren vokser ut fra et svensk utgangspunkt, kan det være på sin plass å gi et eksempel derfra på hvordan gruppetenkning og nasjonal bevissthet oppfattes som fint dersom det er de nytilkomne og ennå fremmede som manifesterer kvalitetene, mens tilsvarende fra innfødt, altså vår, side ikke bare er uakseptabelt, men helst skal erstattes med selvoppgivende skiting i eget reir. Vi gir ordet til daværerende statskvinne og S-leder Mona Sahlin, året var 2002 og anledningen var et intervju med det tyrkiske ungdomsforbundet: «Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ”töntiga” saker.» Så skammelig selvutslettende blir man når vankunne kombineres med logrende ettergivenhet og et ønske om aldri, aldri å fremstå som Det Aller Verste, en europeisk nasjonalist.

Samtidig som man reduserer tiltakene for å vedlikeholde vår kollektive hukommelse, og derved bevisstheten om det egne folkets verdi som én blant flere etnisk-kulturelle grupper, er vi vitne til adferd som aktivt demonterer det tradisjonelle bildet av hva som holder oss sammen og gir oss styrke. Skolverkets forslag til nedskjæring skulle jo skaffe mer tid til undervisning om viktigheten og det eksistensielt rettferdige ved fri migrasjon folk og områder imellom, samt det feministiske nøkkeltemaet kjønnsroller. Slik endres pensum i propagangaens tjeneste: Man fjerner så mye som mulig av tradisjonelt materiale som gir innsikt i hvordan og hvorfor samfunnet var som det engang var, parallelt med at man får påfyll fra de mange nye, moralismedrevne liksomvitenskapene hvis underliggende premiss til syvende og sist er at verden bør være på en viss måte, derfor later vi som om den ogsa er det, hvilket er den moralistiske feilslutningen. Slik dobbelpåvirkning i den sosiale ingeniørskunsts tjeneste er ikke lett å stå imot for nye generasjoner, især når de unge livet igjennom er blitt opplært til å «tenke rett» og «være gode».

Den skarpsynte leser vil ha merket seg at jeg ovenfor brukte en formulering som «vitne til adferd» om det vi ser skje i samfunnet, jeg valgte altså bevisst ikke å si noe om bakenforliggende motiver til dem som bestemmer over både historiepensum og mer til. Ikke at jeg tror jeg derigjennom unngår anklager om å fare med konspirasjonsteorier, så lett slipper ingen unna som fremmer grunnleggende samfunnskritikk fra høyre, men jeg prøver virkelig å la være å uttale meg bastant om andres ønsker og hensikter. Handlingene deres kan observeres og effekten av dem forutses, men hvilke indre krefter som fikk dem til å gjøre som de gjorde, forblir uutgrunnelig, kanskje også for dem selv. Men gitt denne prinsipielle umulighet når det gjelder å erkjenne andres mål: Er det egentlig så viktig hvorvidt de angjeldende bevisst bidrar til å skade nasjonen gjennom politikken de legger opp til, eksempelvis ved å unnlate å snakke sant om viktige ting til barn og unge, eller spiller det mindre rolle?

Selv tilhører jeg dem som bryr meg mer om konsekvensene av gitte handlingsmønstre enn hvilke sjelelige opp- og nedturer beslutningene var ledsaget av, for om de sistnevnte forblir jeg uansett kronisk og prinsipielt uvitende. Her er vi inne på det vanskelige temaet sinnelagsetikk versus konsekvensetikk, og det er ingen tvil om at alt føleriet som samtiden er overfylt med, bidrar vesentlig til at sinnelagsetikerne «ruler». Men skulle jeg likevel avslutningsvis falle for fristelsen til å lese en sannsynlig hensikt inn i uviljen hos dagens mektige mot å vektlegge konsekvensene av egne handlinger mer enn motivene, så er det ett moment som skinner igjennom: redselen for engang å bli stilt til ansvar.

De som snakker høyest om alt hatet som angivelig vokser frem i samfunnet, ikke minst den aggressive uviljen som visstnok fullstendig uten grunn rammer Arbeiderpartiet med tilliggende herligheter, de vil nok gjerne sikre seg at ingen fremtidige straffereaksjoner rettes mot dagens beslutningstagere når ting for alvor begynner å falle sammen som følge av dagens politikk. Tanken om individuelt, personlig ansvar innen politikken vil de for all del ha vekk; den slags kunne ramme dem selv og slikt vil man jo ikke ha noe av. Det skulle da også bare mangle all den stund de alltid kun har villet det beste, alltid har passet på å agere ut fra godhet og intet annet i ord så vel som gjerning!

Kanskje lykkes de, men kanskje ikke. Det er så rart med det når konsekvensene blir ubehagelige for mange nok, og søkelyset omsider rettes mot dem som står bak vettløysa. Ansvarsnivellering kan ikke pågå evig. Før eller senere vil forståelsen spre seg i samfunnet om at noen – faktiske individer av kjøtt og blod – stod bak ødeleggelsene. 

Et skuffet og argsint folk vil ikke nødvendigvis vise seg evig tilgivende overfor dem som har skuslet bort fellesverdier de var satt til å verne og forvalte. Også détte lærer historien oss. Selv ikke de mest radikale kutt i pensum kan hindre at slike historiske forbilders overføringsverdi til vår tids stridsspørsmål og konflikter før eller senere erkjennes. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Forhåndbestill Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!