Øyvind Thuestad Det har vært noen deprimerende dager, skriver Espen Goffeng; blind vold, ran av barn, storming av familieforestilling på kino – med machete. Til politikerne som «vafler rundt i tåka», sier han dette: – Ser dere ikke potensialet for alvorlig sosial uro om dere ikke gjør noe litt drastisk med dette nå?
Overbærenhet er en undervurdert egenskap. Vi må være overbærende med folk på venstresiden som har sett lyset. De er gjerne mistenksomme og blir ikke sjelden sure når vi i de såkalte alternativmediene siterer eller roser dem. Da føler de seg skitne. Besmittet av de stygge, innvandringsfiendtlige på ytterste høyre kant.
Men vi bør være overbærende. Dette er folk som befinner seg mellom barken og birken. De stiller seg laglig til for hugg fra sine multi-kulti-venner på venstresiden. De eksponerer seg, de risikerer noe. Vi som er kritiske til innvandring, kjenner konsekvensene: Utfrysning, tap av venner, familie og slekt som knapt verdiger deg et blikk.
Vi har politiske synspunkter som ugleses i den grad at noen av oss har mistet jobben.
På den utvidede venstresiden, den som strekker seg fra Rødt til et godt stykke inn i Høyre, aner man ingenting om dette. Å juble for enda flere kvoteflyktninger, har ingen kostnad i offentligheten. Du blir ikke hengt ut som “nazi-fisk” i Nytt på nytt, du blir ikke stemplet som ekstrem, useriøs, hatefull. Du er et godt og varmt menneske.
Espen Goffeng er én av få på venstresiden som åpent har luftet sin uro over utviklingen. Jeg har gjengitt sitater av et av hans Facebook-innlegg før: Advarselen fra venstre-debattanten: – Deres egne døtre vil merke konsekvensene. Han ble ikke glad.
Så blir han vel neppe glad nå heller, når vi gjengir hans siste FB-tekst. Det får stå sin prøve.
Dette er en frustrasjonspost med noen overdrivelser i, så dere får ta tonen min med litt tilgivelse. Og lese med innestemme. Men er det lov å begynne å bli litt bekymret nå? Og aldri så littegrann forbanna?
Det har vært noen deprimerende dager, og de toppet seg med nyhetsbildet man ble møtt med i dag morges. I feeden min kommer det via The Independent seilende en story fra Birmingham, hvor opptil 100 ungdommer – flere av dem bevæpnet med macheter – stormer en familiekino. Der vises nemlig filmen Blue Story, som handler om gjengvold i England.
Familiene som var der for å se på Frozen 2 fikk litt mer underholdning enn de ventet, og politiet troppet opp med 100 mann (sorry: personer). Filmen blir nå bannlyst av flere selskaper over hele landet av frykt for ytterligere vold. Kinostorming. Av familiefilmen Frozen. Hva er det for slags juletradisjon?
For to dager siden satt jeg og hørte på en podcast med en tidligere engelsk politimann som også har vært involvert i diverse kampanjer mens han fremdeles var aktiv. «Vi har mistet Englands gater», sa han mens han snakket om den voldsomme økningen i knivstikkinger de opplever. Første sak på NRK i dag morges var om en mor i Malmø som sa at nå var det f**n meg nok. Sverige trenger vi vel ikke si noe særlig mer om, bortsett fra å henvise til dag-for-dag-oppdateringene til Tino Sanandaji. Rett under den saken var det en story om to nye biler som hadde selvantent i Oslo. Rett under der var det om en gjeng ungdommer som hadde angrepet en 13-åring på Storo. Enda en slik sak. For å stjele beltet hans, visstnok. Om du er dum nok til å tro at det var motivasjonen. Han klarte å flykte inn på en bensinstasjon.
I saken om han ble det også fortalt om en gjeng som gikk rundt i Oslo og slo ned et stort antall «tilfeldig» utvalgte for et par uker siden. (Ingen har foreløpig skrevet noe om hvem de tilfeldige var, og ingen kommer nok heller til å gjøre det).
Dette etter saken for to dager siden hvor en =Oslo-selger ble slått, sparket og ranet. Fordi det er jo slikt man gjør med gateselgere. Samt en sak Asle Toje skrev om i Morgenbladet, hvor en 16-åring som hadde blitt ranet spurte ham om råd. Ranet var et åpenbart rasistisk angrep. Men ingen politikere og ingen av våre tallrike statsstøttede, antirasistiske organisasjoner kommer til å lete etter eller skrive noe om slike. Ikke. Ett. Ord, kommer de til å si. Selv om slike saker er latterlig enkle å finne, om man leter. Tvert imot vil denne gutten få høre fra de samme organisasjonene at han er del av problemet, mens de som ranet ham, er ofre. Samtidig som han ikke tør å fortelle om det offentlig, av frykt for ofrene. Så kan man jo lure litt på hva sånt gjør med folk i lengden.
Dette var et lite utdrag fra en tilfeldig dag. Så her er spørsmålet til politikere: Dere har ikke bare bedt om makt over samfunnsstyringen vår. Dere har slåss om å få den makta. Dere ser på dere selv som så kompetente og så bra folk at dere synes dere fortjener den makta. De som bør ha makta, det er dere. Om ikke, så hadde dere ikke søkt den makta. Som en følge av dette har dere blitt gitt den makta. Men dere vafler rundt i tåka, og virker fullstendig ute av stand til å i det hele tatt forsøke å ta tak i dette. Og det gjelder stort sett over hele linja, muligens med ett hederlig unntak.
Hvor imponert er han 16-åringen og han 13-åringen over hva dere holder på med om dagen, tror dere? Samt deres foreldre, venner og kjente? Med den makta dere føler at dere er rette personer til å inneha, følger faktisk ansvar. Men jeg ser ikke noe særlig ansvarstagen. Hverken for situasjonen som den er, eller for hvordan den har oppstått. Ser dere ikke at dette kan gå ganske galt? Ser dere ikke potensialet for alvorlig sosial uro om dere ikke bruker den makta dere mener dere har krav på, og som vi dere styrer over og skal beskytte har gitt dere, til å gjøre noe litt drastisk med dette nå? Er dere i stand til å se at Birminghamkinoen, Malmømammaen, bensinstasjonflukten til 13-åringen, sparkene på =Oslo-selgeren og den anonyme 16-åringen er advarsler til dere som dere må ta på høyeste alvor?
Det virker ikke sånn på meg. Jeg hører dere snakke tåke om gode intensjoner og «sånn skal vi ikke ha det!». Men det stopper liksom der. Fra folk til venstre som ikke vil se og ikke vil høre, til folk til høyre som ikke har kredible løsninger, til folk enda lenger til høyre som bruker 7 forskjellige justisministre på å demonstrere hvor handlingslammet og udugelige de er. Slutt å bable om hvilket parti som har gjort og ikke gjort hva. Det kan vi ikke-politikere gjøre, ikke dere. Og slutt å være sinte på fakta. De er det de er. Og de kan bli som i Birmingham og Malmø om dere ikke tar det ansvaret makta deres medfører.
Nå kommer julebordssesongen. Alle de som ikke har vært på byen siden i fjor, skal ut og kompensere for et helt år uten fest. There will be bråk, som de sier i Bergen. Masse. Det er nesten så man håper på det, slik at denne utviklingen blir borte i nyhetsbildet i en måneds tid. At den blir kamuflert av nyheten om han på IT som begynte å slåss med han på lageret over en eller annen greie om hun på HR, i stedet for om rasistiske ran av 13-åringer.
Sånn. Puh. Det smarteste dere kan gjøre med tekster av dette slaget, er for øvrig følgende: Sitt helt stille til noen i Resett, Document eller HRS sier noe positivt om den. Så kan dere peke på dem, rope opp om noe dårlig moral, bedrive litt teppefeiing, stikke en tommel i munnen og lene dere tilbake. For det har jo vist seg å funke så bra i alle land rundt oss, ikke sant? Og sånn har disse tre mediene blitt de største politiske sutteklutene jeg noensinne har sett. Comfort blankets, kaller professor Matthew Goodwin sånt. Det virker å være det nye, hotte rundt omkring: government by lullaby. Husket du innestemmen?
Forhåndsbestill Halvor Foslis nye bok til spesialpris her!
