Det fryktede russiske spion­skipet Yantar nærmer seg nå Murmansk og avslutningen på et tokt som begynte 8. august og dermed har vart i nesten tre måneder. Ifølge etter­retnings­kilder har fartøyet blant annet kartlagt deler av traseen som den planlagte Celtic Norse-kabelen skal følge fra Midt-Norge til Irland og USA, og AEConnect-kablene, som i dag bærer vesentlige data­mengder mellom USA, Skandinavia og resten av Europa.

Flaggskip i hemmelig flåte

5800-tonneren Yantar regnes som flaggskipet i Russlands flåte av super­moderne såkalte forsknings­skip, som drives av Kremls mest hemmelige avdeling, Hoved­direktoratet for dyphavs­under­søkelser (GUGI), som rapporterer direkte til General­staben og Putin.

SPIONSKIP: Yantar har et deplasement på 5800 tonn, en rekkevidde på 8000 nautiske mil, 60 manns besetning og opererer fra GUGIs base i Olenyabukta like utenfor Murmansk. Hoved­utrustningen består av flere meget avanserte undervanns­roboter, iberegnet to armerte miniubåter med hydrauliske løftearmer som kan dykke til 6000 meters dyp.

Alle observasjoner siden skipet kom i drift i 2016 viser at dyphavs­under­søkelsene i all hovedsak består i spionasje under vann: kart­legging av rørledninger for olje og gass og nettverket av under­sjøiske kabler som er fundamentet for alle typer tele­kommunikasjon mellom ulike verdens­deler: internett, telefoner, finansielle trans­aksjoner og militære kommando­linjer.

SENTRALE KABLER: Den 17. august i år foretok Yantar nordvest av Irland en rekke under­søkelser nær traseen til den planlagte fiber­optiske Celtic Norse-kabelen, som skal gå fra Trondheim til Irland (rød linje). Skipet foretok også under­søkelser av de to AEConnect-kablene, som frakter vesentlige data­mengder mellom Norden, Europa og USA (hvit og grønn linje). Illustrasjon: Nordavind / Celtic Norse.

Hybrid krigføring

Drivkraften i den raske utbyggingen av en flåte tilsyne­latende sivile spesial­fartøyer er åpenbar: Med en økonomi på størrelse med Italias og store industrielle og sosiale problemer kan Russland ikke drømme om å vinne en tradisjonell konfrontasjon med Vesten – så lenge USA og Europa står sammen og befolkningen fortsatt tror at frihet og andre demokratiske verdier er verdt å forsvare.

Kremls svar har vært utviklingen av en alternativ strategi. Metoden er kjent som hybrid krigføring og omfatter en rekke forskjellige og til dels meget avanserte kampformer – fra massiv politisk destabilisering gjennom internett­kampanjer til manipulasjon av valg og identifisering av Vestens sårbare «underliv», som for eksempel svakt beskyttede, flere tusen kilometer lange kommunikasjons­linjer under vann. Når Yantar og andre spionskip åpenlyst kartlegger kabel­traseer i Norske­havet med side­søkende sonar, eller lar dresserte beluga­hvaler fotografere gassrøret fra Snøhvit til Melkøya med et kamera i seletøy rundt nakken, trenges ingen megafon for å få fram budskapet:

Vi kjenner Vesten og Norges svake punkter, og kan på et øyeblikk slå ut både tele­kommunikasjoner og petroleums­eksport. Vi er ikke dumme og gjør det ikke nå. Men blir vi presset for hardt, har vi en kortstokk fylt av ess.

BASEN: Satellittfoto av Yantars base i Olenya Guba på Kolahalvøya. Ved samme kai som spionskipet ligger innhegningen for dresserte belugahvaler. Rømlingen Hvaldimir ble holdt innesperret i et av burene – til han fant friheten under et fototokt ved Snøhvit-anlegget.

Et perfekt middel for utpressing

Vestlige etterretnings­eksperter som har fulgt Russlands aggresjon under havoverflaten de siste fem–seks årene, er ikke i tvil om at kartleggingen av undersjøiske installasjoner tar sikte på å skaffe Kreml et perfekt utpressings­middel i en eventuell fremtidig stor­politisk konflikt. Noen frykter også at enkelte russiske kretser tror at Vesten kan beseires hvis all vesentlig tele­kommunikasjon og tilførselen av energi lammes før kanonene smeller og rakettene fyres av. Det gjelder særlig i en situasjon der USA og Europa har kastet alle gamle idealer over bord og de politiske fløyene er mer opptatt av å bekjempe hverandre enn å verne grensene mot invasjon.

GUGI har likevel et langt stykke å gå før utgangs­posisjonen er nådd, og spreng­ladningene ligger nedgravd under alle sentrale knutepunkt i et enormt kabel­system som dekker alle verdenshav. Bare over Atlanteren mellom Nord- og Sør-Amerika og Europa og Afrika er det i de siste 160 år strukket flere hundre kabler, og bare et fåtall regnes som super­sensitive. En sikker identifikasjon av nøkkel­kablene – for eksempel de 15–20 som bærer militære kommando­signaler – er ekstremt vanskelig på store dyp. Mange er begravd et par meter ned i havbunnen. Utgraving, løfting og plassering av fjernstyrte speng­ladninger for sikker kutting av kablene i en krise­situasjon er komplisert og tidkrevende – i en trang miniubåt med batterier for 10–12 timers drift.

Vestlige motmidler

Vestlig etterretning er selvsagt samtidig i full gang med å utvikle motmidler. Kablene styrkes og kamufleres. Spionskipene skygges og forstyrres av ubåter og overvåkingsfly. Straks russerne er forsvunnet, blir egne miniubåter brukt til avlusing: fjerning av miner og eventuelt lytteutstyr. Hver dag døgnet rundt pågår en intens kamp om kontroll over havbunnen. Vesten er russerne overlegne i undervanns­teknologi – ikke minst takket være offshore­næringens innovasjons­evne. Kremls visjoner om en dag å kunne lamslå Vestens kommunikasjoner, vil høyst sannsynlig forbli en utopisk drøm – så lenge forsvarsviljen i USA og Europa er levende. Til sjuende og sist er det viljen det står på.

MINIUBÅTER: I store hangarer (bildet over) midtskips har Yantar miniubåter av typen Konsul og Rus med innvendige trykkamre av titan. Kamrene har plass til tre personer, to piloter og en kabelspesialist (under) som skal styre operasjonene med fartøyenes hydrauliske robotarmer på inntil 6000 meters dyp. Besetningene har det travelt. Hvert dykk kan ikke vare mer enn 10–12 timer. Foto: Covert Shores / Hutton.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!