Selvbildet og egenreklamen er upåklagelig: Norske Le Monde Diplomatique står offisielt og i egne øyne for «uavhengig, kritisk journalistikk med et globalt perspektiv». Den norske utgaven av «Le Diplo», månedsbilaget til franske Le Monde, kaller seg også «Norges mest internasjonale avis».

Etter mitt møte med Le Diplos sensur av våre bøker, anbefaler jeg styret og redaktøren et kurs i realitetsorientering, redelighet og mot i journalistikken, kanskje Alf R. Jacobsen kan holde det …

Document Forlag ble kontaktet av en av Diplos annonseselgere med spørsmål om vi ville annonsere hos dem. Jo, det ville vi. Vi ble enig om format, tidspunkt og pris, og var i gang med å lage den første annonsen.

Så kom avslaget. Jeg velger å la være å navngi selgeren, som selv syntes dette var vanskelig:

Hei Hanne

Jeg har nå snakket med redaktøren, som var litt bekymret for eventuelle reaksjoner på innholdet i annonsen.

Jeg tok kontakt med dere fordi det så ut som dere hadde noen interessante titler som kunne nådd et større lesende publikum ved å nå bredere ut. Annonser skal i hovedsak ikke være redaktørstyrt, men det er i siste instans han som avgjør hva som skal med og ikke.

Flau hilsen …

Stakkars annonseselger! Jeg ringer vedkommende da jeg har lest avslaget og spør hva de er redd for. Jo, det er to av tidens kontroversielle temaer: klima og innvandring som er grunnen. Annonser «pleier ikke å være redaktørstyrt», men i Documents tilfelle må redaktør Remi Nilsen på banen, sette foten i bakken og stå på den.

Den som bør være flau og kjenne skamrødmen bre seg, er Nilsen. For manglende journalistisk ryggrad, for fravær av det han skryter av at de står for: kritisk og uavhengig journalistikk.

Man engster seg. Ja vel, for hva da? Jo, for reaksjonene … hvilke reaksjoner og fra hvem? Fra sitt eget styre der Remi Nilsen selv sitter sammen med Erland Fenn Clarke Kiøsterud og Per Gunnar Meland, eller fra eierne?

Franske Le Monde er selv ikke kjent for å være modig i sin dekning av tilstandene som den massive innvandringen – både legal og illegal – har skapt i Frankrike, av de mer enn 300 områdene som er karakterisert som farlige for etniske franskmenn ….

Jeg sender Remi Nilsen epost samme dag avslaget kommer og vedlegger et dokument med oversikt over hvilke titler vi ønsker å annonsere for, blant andre Bulgakovs roman «Mesteren og Margarita», Kent Andersens «Et varslet energisjokk» og Steven Koonin «Usikker vitenskap».

Men hva gjør man, hva gjør en redaktør når han oppsøkes per epost og får anledning til å lese om hvilke bøker det er snakk om? Jo, han sitter musestille, ikke en lyd, han bare håper det går over; av intellektuell latskap åpner han ikke dokumentet og leser om bøkene, han vil ikke tenke, og slett ikke nytt, kritisk eller uavhengig. Han vil at verden er slik han har bestemt seg for, og det er innholdet i det som utgis og som han kaller journalistikk på Le Diplo.

Remi Nilsens håndtering av sitt redaktørembete er en egenerklæring om faglig udugelighet og manglende mot. Det har hverken Le Diplo, det norske samfunnet eller tiden i sin alminnelighet bruk for. Albert Camus som døde for over 60 år siden, så denne konforme, tyranniske siden hos de progressive. Her er hans diagnose av tilstanden:

We must admit that today conformity is on the Left. To be sure, the Right is not brilliant. But the Left is in complete decadence, a prisoner of words, caught in its own vocabulary, capable merely of stereotyped replies, constantly at a loss when faced with truth, from which it nevertheless claimed to derive its laws. The Left is schizophrenic and needs doctoring through pitiless self-criticism, exercise of the heart, close reasoning, and a little modesty.

Kjøp julegavene fra Document!