Tysklands fagbevegelse har lenge støttet «det grønne skiftet», men nå går Michael Vassili­adis, fag­forenings­leder for gruve-, kjemi- og energi­bransjen, til frontal­angrep på kvote­handelen med CO₂:

– CO₂-prisen er forlengst blitt til en massiv konkurranse­ulempe, og den dreper bedriftene våre, sier Vassiliadis til Die Welt.

Handelen med utslipps­kvoter er europeiske regjeringers foretrukne metode for å prøve å redusere CO₂-utslippene, da man forestiller seg at en jevnt stigende pris på CO₂-utslipp vil bidra til at landene oppnår sine «klimamål» ved at næringslivet tilpasser seg de nye markeds­betingelsene som kvotene skaper.

Problemet er at utslipps­prisen er blitt så høy at nærings­livet i Europa mister stadig mer konkurranse­evne på verdens­markedet, og man nærmer seg et punkt der selv den billigste metoden for å kutte CO₂-utslipp blir uover­kommelig dyr, skriver den tyske avisens næringslivs­redaktør Daniel Wetzel.

Dette er bakgrunnen for brann­fakkelen fra lederen for Industrie­gewerk­schaft Bergbau, Chemie, Energie (IG BCE), som har gitt Energie­wende, den tyske energi­omstillingen, politisk støtte i ti år.

Det er skrittvis strengere EU-regler som truer den tyske industrien med en langsom kvelningsdød:

Hvert år reduserer EU-kommisjonen antallet omsettelige utslipps­kvoter med 4,3 prosent. Jo mindre tilbud, desto høyere blir prisen på en tillatelse. For å beskytte tung­industrien har mange kvoter hittil blitt delt ut gratis til visse sektorer. Fra 2026 vil dette imidlertid være en saga blott: Selskapene vil bare få gratis kvoter mot strenge betingelser og dersom de sørger for “økologisk kompensasjon” andre steder.

Dette konseptet fungerer ikke, fastslår Vassili­adis.

Vassiliadis underbygger sin kritikk av det sentrale virke­middelet i tysk og europeisk klima­politikk med konkrete tall fra nærings­livet. Ta for eksempel Ineos, et kjemi­konsern i Köln: Selskapet blir holdt tilbake av ekstreme byrder i den globale konkurransen, og blir til og med tvunget til fall. Kostnads­ulempen ved innkjøp av gass: 100 millioner euro. Kostnads­ulempe for elektrisitet: 40 millioner euro, lister Vassiliadis opp: “Og ytterligere 100 millioner på toppen for CO₂-sertifikatene.”

Ineos er ikke et enkelt­tilfelle, men regelen, konkluderer Vassiliadis.

Prisene på karbon­kreditter stiger så raskt at “du verken kan spare eller omstille deg mot dette”, sier fagforenings­lederen.

Den elendige situasjonen i den kjemiske industrien, som er spesielt avhengig av CO₂-rettigheter, viser at tidsplanen for avkarbonisering overbelaster selskapene. “Industrien vår har nå nådd et produksjons­nivå som ligger 20 prosent under nivået for tre og et halvt år siden, da Putin startet krigen med Ukraina.”

Konsekvensene gir seg selv:

“Det er for tiden mer enn 260 selskaper i Tyskland som kutter jobber, 28.000 totalt.”

Ytterligere 70 bedrifter er i permittering, og 12 000 ansatte er berørt. “Mer enn 200 av disse tilfellene er for øvrig nedleggelser av anlegg og fabrikker”, sier IG BCE-sjefen: “Vi snakker altså om industriell verdiskaping som har gått tapt en gang for alle.”

I resten av verden driver man ikke selvskading på dette nivået, konstaterer Vassiliadis:

“I Kina koster et tonn CO₂₂ bare en syvendedel av det våre selskaper i Europa betaler, og i Japan bare en syttiendedel”, påpeker han: “Og i USA er det som kjent ingen handel med utslipps­sertifikater i det hele tatt.”

Ifølge fagforenings­lederen har CO₂-prisen “forlengst utviklet seg til å bli en massiv konkurranse­ulempe”. I tillegg mangler det i dag som regel teknologi, infra­struktur eller energi­kilder som trengs for å produsere CO₂-fritt til en rimelig kostnad. Det er “en enorm ubalanse mellom klima­politiske ambisjoner og den reelle økonomiske virkeligheten”.

Situasjonen forverres fra år til år: Fra og med neste år skal mangelen på CO₂-kreditter reduseres med 4,4 prosent, dvs. forverres ytterligere. “Dette betyr at det om bare fem år vil være en fjerdedel mindre tilgjengelig”, sier IG BCE-sjefen: “Vi kan alle forestille oss hva dette betyr for pris­utviklingen.”

Europeisk klimapolitikk styrer mot en økonomisk katastrofe, noe stadig flere aktører både i politikk og næringsliv ser og vil avverge. Tiden for et general­oppgjør med de urealistiske ambisjonene for utslipps­kutt kan nærme seg.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!