I Danmark er det frigjøringsdagen fra den tyske okkupasjonen, og når vi i dag minnes motstandsfolkene som ofret livet for Danmarks sak, må vi dessverre konstatere at vi har forspilt den friheten de kjempet for. Ingen fremmed hær tvang oss. Vi gjorde det helt frivillig.

Eller rettere sagt: «Vi» gjorde det vel ikke, for alt tyder på at det store flertallet av befolkningen hele tiden har vært motstandere av at fremmede skal ta over. Danskene er blitt holdt for narr med tomprat, mens den herskende eliten innen politikk, medier og institusjoner stille og rolig har fylt landet med fremmede som ikke ville ha noe med oss å gjøre, men kom for å gjøre oss til slaver.

Invasjonen har sneket seg inn, dråpe for dråpe. Herregud, sa landets ledere, skal vi nå ta imot et par tusen fremmede som har hatt det vanskelig i hjemlandet sitt, og som har kommet fordi de elsker den danske friheten? En slik holdning var forkastelig, rasistisk og høyreekstremistisk. Og med utlendingsloven hadde et nesten enstemmig Folketing jo godkjent oppfatningen om at innvandringen og den medfølgende «multikulturen» var en berikelse som bare «skumle kjellermennesker» kunne ha noe imot. De ganske få som talte imot utviklingen, ble utstøtt, ekskludert og demonisert.

Muslimene fikk raskt status som en forfulgt minoritet, og man kunne ankomme direkte fra Timbuktu og påberope seg rettigheter i Danmark. Det sørget politikerne, media og domstolene for. Med tiden ble kvantitet til kvalitet, og plutselig var det ikke vi som tildelte de innvandrede rettigheter, men de som stilte krav og viste muskler i form av parallellsamfunn, sharia-agitasjon, masse-«bønn» på Rådhuspladsen og vold i gatene. Gjestene hadde tatt over som herrer, og vi står nå i en situasjon hvor vi ikke på fredelig vis kan gjenvinne suvereniteten.

Slik er det også i det meste av Europa, som har gjennomgått den samme utviklingen som oss. Vi ser nå i land etter land at regjeringene ikke tør å stille seg opp mot en voldelig umma – den slangen de har næret ved sitt bryst.

Når såkalte grooming-gjenger begår massevoldtekt mot hvite engelske jenter, ser politiet den andre veien. Når moskeene spyr ut hat mot jøder, vokser antisemittismen blant folket. Mediene og deres favoritteksperter finner på unnskyldninger, hvis de i det hele tatt bryr seg.

Hvordan kan det ha seg at flere europeiske regjeringer – i Frankrike, Spania og nå også Italia – nekter å støtte den amerikansk-israelske militæraksjonen mot det iranske bøddelregimet? Det er ganske enkelt, Sherlock: De frykter sin egen innenlandske umma mer enn de frykter utsiktene til å få iranske atomvåpen i hodet.

Alt dette tok bare rundt 50 år. Konsekvensene vil våre etterkommere måtte leve med i århundrer.

Heldigvis slapp heltene som hviler i Ryvangen å oppleve det.