Shown in an undated photo of Adolf Eichmann at the height of his power as the Nazi SS Lieutenant Colonel in charge of Hitler’s Jewish bureau. (AP Photo)

SS Obersturmbannführer Adolf Eichmann i luftegården utenfor cellen sin i Ramla-fengslet i 1961.

Adolf Eichmann var en tysk nazistisk SS-Obersturmbannführer (oberstløytnant) og en av hovedorganisatorene bak Holocaust.

På grunn av sine organisatoriske evner og ideologiske pålitelighet fikk Eichmann av SS-Obergruppenführer Reinhard Heydrich i oppdrag å tilrettelegge og lede logistikken rundt massedeportasjonen av jøder til ghettoer og utryddelsesleirer i det tyskokkuperte Øst-Europa.

Etter andre verdenskrig flyktet han til Argentina ved hjelp av et falskt pass utstedt av Det internasjonale Røde Kors. Han levde i Argentina under falsk identitet og hadde en rekke forskjellige jobber frem til 1960.

Han ble pågrepet av Mossad-agenter i Argentina og ført til Israel for å stilles for retten på 15 straffesiktelser, blant annet for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Mossad klarte å få et EL-AL-fly til Buenos Aires for å hente Eichmann ut av Argentina. Da argentinerne oppdaget den virkelige grunnen til at flyet var i Argentina, prøvde de å hindre det i å fly tilbake til Israel.

Mossad klarte bare å unnslippe fordi de fløy direkte til Afrika for å fylle drivstoff, i stedet for å forbli på den vestlige halvkule, slik de hadde oppgitt i reiseruten.

Han ble funnet skyldig og henrettet ved hengning i 1962. Han er den eneste personen som er blitt henrettet i Israel etter dom fra en sivil domstol.

Eichmann ble hengt kort før midnatt 31. mai 1962 i et fengsel i Ramla, Israel. Hans bøddel var Shalom Nagar.

Det mest urovekkende ved 7. oktober er ikke bare at mennesker ble drept. Det er heller ikke bare brutaliteten, selv om den i seg selv er nesten uutholdelig å ta inn over seg. Det mest urovekkende er at volden hadde en indre orden.

Ikke en moralsk orden. Ikke en sivilisert orden. Men en syk orden.

For når vitneutsagnene forteller om voldtekter, lemlestelser, latter, fotografering, ringte telefonsamtaler hjem og en nærmest triumferende glede over ofrenes lidelse, da står vi ikke bare overfor militær vold. Vi står overfor en vold som har passert et annet punkt. Den dreper ikke bare for å vinne. Den vanhelliger for å bekrefte et verdensbilde.

Det er dette som ofte forsvinner når Vesten forsøker å forklare Hamas gjennom vanlige politiske kategorier. Man taler om okkupasjon, blokade, desperasjon, fattigdom, asymmetri og historisk urett. Alt dette kan belyse rammen rundt konflikten. Men det forklarer ikke latteren. Det forklarer ikke hvorfor døde kropper ble lemlestet. Det forklarer ikke hvorfor kvinner ble krenket etter at de var forsvarsløse. Det forklarer ikke hvorfor drapene ble gjort til trofeer.

For å forstå dette, må man gå dypere enn politikken. Man må gå inn i menneskesynet.

Hamas er ikke bare en nasjonal frigjøringsbevegelse med våpen. Hamas er en islamistisk bevegelse hvor konflikten ikke bare forstås territorielt, men teologisk. Fienden er ikke bare en politisk motstander. Han er plassert i en kosmisk fortelling. Han blir bærer av urenhet, okkupasjon, gudløshet, forræderi, vantro og demonisert makt. Jøden, israeleren, «sionisten», kafiren – disse figurene glir over i hverandre i den indre propagandaen, inntil det konkrete mennesket forsvinner.

Og når mennesket forsvinner, forsvinner også grensen.

Det er her dehumaniseringen viser sin dypeste virkning. Den sier ikke bare: Dette mennesket er min fiende. Den sier: Dette mennesket er mindre enn et menneske. Det tilhører ikke den samme moralske orden. Det har ikke samme verdi. Det krav på beskyttelse som ellers følger kroppen, ansiktet, barnet, kvinnen, den gamle, den sårede, gjelder ikke fullt ut her.

Det er slik grusomhet blir mulig.

Ikke fordi gjerningsmannen ikke ser offeret. Han ser offeret meget godt. Han ser frykten, smerten, avmakten, kroppen. Men han ser ikke lenger et «du». Han ser et objekt. Et bytte. Et tegn. Et stykke fiendtlig materie som kan brukes, krenkes og ødelegges.

På en syk måte gir det derfor mening. Ikke moralsk mening, men indre ideologisk mening.

Det minner om den formen for ondskap man ser hos mennesker som mishandler dyr. Ikke fordi ofrene er dyr, men fordi gjerningsmannen har plassert dem der. Under mennesket. Utenfor medlidenhetens krets. Den som mishandler dyr, viser ofte ikke bare aggressivitet, men en særlig forakt for det vergeløse. Det er makt over liv som ikke kan svare. Makt over smerte som ikke får moralsk betydning. Makt uten ansvar.

Når et menneske er redusert til noe lavere enn et menneske, kan også menneskelig lidelse behandles som dyrelyder. Skriket stopper ikke handlingen. Det bekrefter den. Gråten blir ikke en appell til samvittigheten. Den blir et tegn på seier.

Da kan latteren oppstå.

Latteren er derfor ikke en tilfeldig psykologisk reaksjon. Den er avslørende. Den viser at sperren er borte. Den viser at gjerningsmannen ikke bare utfører en ordre, men opplever krenkelsen som en bekreftelse. Han ser sin egen makt i offerets fornedrelse. Han ser verdensbildet sitt virkeliggjort i den andres sammenbrudd.

Dette er ondskapens mest forferdelige mekanisme: Først fratar den offeret menneskeverd. Deretter behandler den offeret i samsvar med det nye bildet. Til slutt peker den på offerets fornedrelse som bevis på at bildet var sant.

Slik skapes en lukket sirkel.

Dette er også grunnen til at den moderne forklaringstvangen kommer til kort. For den vil gjerne gjøre ondskap til en reaksjon. Den vil gjøre grusomhetene til et produkt av strukturer. Den vil finne et før som forklarer et etter. Men enkelte handlinger kan ikke forstås bare gjennom årsakskjeder. De må forstås gjennom det menneskesyn som gjorde handlingen mulig.

For mennesket handler ikke bare ut fra behov. Det handler ut fra forestillinger. Det handler ut fra hva det tror verden er. Hva det tror fienden er. Hva det tror kroppen betyr. Hva det tror Gud tillater. Hva det tror seier består i.

Hvis fienden er et menneske, finnes det grenser.

Hvis fienden er et dyr, finnes det færre.

Hvis fienden er demonisk, uren, vantro, historisk skyldig og metafysisk legitimt hatet, da kan selv det mest uhyrlige fremstå som renselse, hevn eller som en hellig handling.

Det er dette Hamas’ ideologi gjør. Den fører ikke bare våpen inn i konflikten. Den fører en bestemt orden inn i blikket. Den lærer mennesket å se den andre på en måte som gjør samvittigheten svakere. Den gjør det lettere å drepe, lettere å krenke, lettere å le.

Og her ligger forbindelsen mellom ideologi og demonisk ondskap.

Når kroppen krenkes, krenkes ikke bare kroppen. Det er selve menneskeverdet som angripes. Når kvinnens underliv gjøres til slagmark, når liket gjøres til trofé, når barnet gjøres til redskap for frykt, da er volden ikke bare fysisk. Den er symbolsk. Den sier: Du er ikke bærer av ukrenkelig verdi. Du er ikke skapt i et bilde som forplikter meg. Du er noe jeg har rett til å bruke.

Derfor er det utilstrekkelig å kalle 7. oktober «terror». Det var terror, men det var mer enn terror. Terror vil skremme. Dette ville også vanhellige. Terror vil presse frem en politisk virkning. Dette bar i seg et ønske om å vise at offeret allerede var satt utenfor menneskenes fellesskap.

Nova-festivalen gjør dette enda tydeligere. Den var ikke et militært mål. Den var et sted for ungdom, musikk, dans, tillit og åpenhet. Altså nettopp det et livsfiendtlig menneskesyn ikke tåler. Gleden ble angrepet fordi den var glede. Kroppen ble angrepet fordi den var fri. Fellesskapet ble angrepet fordi det viste mennesker som møttes uten frykt.

Ondskapen søker ofte det som lyser, ikke fordi lyset er sterkt, men fordi det er uutholdelig for den som har viet seg til mørket.

Men det finnes også et annet alvor her. For hvis Vesten ikke lenger forstår dehumaniseringens religiøse og ideologiske mekanismer, vil Vesten heller ikke forstå hva den står overfor. Da vil man fortsette å behandle et sivilisasjonsspørsmål som en konfliktforvaltningssak. Man vil svare på metafysisk hat med prosess. På vanhelligelse med seminar. På demonisering med nyansering.

Nyanser er nødvendige der virkeligheten er sammensatt. Men nyanser kan også bli en måte å slippe å dømme på.

Ikke all ondskap er uforklarlig. Tvert imot. Noe av den verste ondskapen er nettopp forklarlig. Den følger sin egen logikk. Den begynner med et ord, et skille, en fortelling om hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Så kommer forakten. Så kommer avstanden. Så kommer retten til å hate. Så kommer retten til å ødelegge.

Til slutt kommer latteren.

Det var ikke bare mennesker som ble drept 7. oktober. Det var mennesket som idé som ble angrepet. Forestillingen om at selv fienden har et ansikt. At selv den fremmede har en kropp som ikke kan krenkes uten skyld. At selv den man hater, står innenfor en orden som forplikter.

Når denne ordenen bryter sammen, blir alt mulig.

Da er det ikke lenger nok å spørre hva Hamas gjorde. Man må spørre hvilket menneskesyn som gjorde det mulig å gjøre det med glede.

Og da nærmer vi oss det ubehagelige svaret: Før volden kom, var offeret allerede fratatt sin menneskelighet.

Resten var gjennomføringen.