Verden er ikke som før. Det er ganske klart at Arbeider­partiet og skatte­kommisjonen har hatt en slags omvendt Robin Hood-filosofi som rettesnor i arbeidet med et reformert skatte­system i Norge: ta fra de fattige og la det store flertallet, den lavere middel­klassen, bære de tyngste byrdene.

Noe som nok en gang i den senere tid resulterer i noe så tilsyne­latende absurd som at Rødt og FrP sier seg enig i deler av den mest alvorlige kritikken, særlig rettet mot 10.000–30.000 kroner mer i årlig skatt for pensjonister mellom 62 og 67 år – den gruppen som allerede har betalt dyrt for å gå av tidlig i form av allerede sterkt redusert pensjon.

Skattekutt og avgifts­økninger

Kort fortalt er det de mest formuende og de med høyest lønninger som kommer best ut av kommisjonens forslag, der gjennom­gående noe lavere inntekts­skatt og betydelig redusert formues­skatt er “nøkkelen”.

For: Samtidig heves avgifts­nivåene over hele samfunns­fjøla. Det er eksempelvis nok å nevne miljø­avgifter (i fleng), nettleie (OBS: staten eier mye strøm inkl. nett) og moms, det til og med på kollektiv­reiser og kultur­arrangementet av alle slag (!?). Avgiftene går i været, de aller fleste av dem, og Vårherre vet at vi har mange slike.

Avgiftshoppene er med andre ord langt flere enn dem som nevnes her. Ved nærmere ettersyn ser man at de er gjen gangere gjennom hele det tykke dokumentet. Som kjent rammer avgiftshopp hele befolkningen, men de som har minst, rammes aller mest. Denne klassiske vrien (smått forsøk på politisk lureri) skal veie opp for gulroten: lavere formues- og inntekts­skatt. Hvor mye lavere, vet ingen i dag. Det skal det forhandles om i Stortinget.

Langt frem til flertall

Men når FrP og Rødt begge har trukket seg fra skatte­kommisjonen og deler en god del av den farligste kritikken mot deler av kommisjonens forslag (dels sammen med SV og KrF), synes det vanskelig å kunne håpe på et flertall i Stortinget bak noe som likner på skatte­kommisjonens forslag av i dag.

Her virker det som om formann Eigil Knutsen (Ap) og hans hånd­plukkede folk har gapt over litt for mye. Man kan ikke gi skatte­lette til alle og senke formues­skatten betydelig og samtidig gå i null uten å heve det generelle avgifts­nivået mer eller mindre tilsvarende. I Documents morgen­sending onsdag dvelte Christian Skaug rent digresjons­vis ved statens enorme olje- og gass­inntekter og la ironisk til at “egentlig trengte vi ikke å betale noe skatt i det hele tatt …”

Skaug er blant dem som best vet at verden ikke er sånn. Men at denne skatte­kommisjonen, for anledningen omdøpt til “den omvendte Robin Hood-kommisjonen”, skal kunne høste inn noe flertall for denne sammen­raskede ansikts­løftningen av vårt skatte­system, er nær utenkelig i dag. Til syvende og sist er det Ap, Høyre og kanskje Sp som vil gå inn for prinsippet “ta fra de fattige og gi til de rike”.

Det eneste positive å myse mot i horisonten, er at den (skatte­horisonten) ligger uendelig langt borte. Kommisjonens arbeid skal etter planen avsluttes ved vedtak i Stortinget i 2028. Men lenge før den tid vil innholdet i skattemeldingen være ugjenkjennelig fra det som ble lagt på bordet i dag.

Og hva er da vitsen med det hele? Kunne ikke regjeringen gjort dette i direkte forhandlinger med partiene på Stortinget? spurte finans­politisk talsmann i FrP, Hans Andreas Limi, vel vitende om at Ap må benytte denne stortings­perioden for å lykkes med sitt skattekupp. Etter neste valg vil partiet trolig være altfor lite til å dominere norsk politikk, skal man tro utviklingen på menings­målingene.