Våkne gamblere fikk sin jubeldag og julaften på én gang fredag, da Ståle Solbakken hvilte hele laget og tapte med vilje mot Frankrike. Oddsen ble nemlig stående svært mange steder, som om spillselskaper og bookmakere ikke visste noe om at Solbakken holdt samtlige av sine beste menn på benken.

Mange tror at Norge har et topplag på gang, med mer eller mindre god grunn, og satset på norsk seier eller uavgjort. Hadde de visst hvilket lag Ståle S. stilte med, ville de selvsagt aldri satset en krone eller en pence på Norge.

De våkne og lure

Andre, langt færre og langt lurere, satset store beløp på Frankrike: De hadde fått nyss om hva som var i ferd med å skje, at Norge stilte med et rent B-lag mot et toppet fransk mannskap med Mbappé og flust av verdensstjerner. Og vips: Månedslønnen var sikret for mange. For det gikk akkurat som det måtte gå, men det lar jeg ligge her, da Documents Erling Marthinsen hadde grundig dekning av akkurat den biten.

For hør: Her lå sjansen til ekstra feriepenger og mer til for dem som var årvåkne nok til å få med seg Ståles “fegis” og var situasjonen våken. Selv er jeg mer en pensjonert smågambler, men 1,65 for fransk seier var godt nok for meg, da jeg visste at Norge ville tape. Samtidig ringte jeg rundt til de gamblerne jeg kjenner og fortalte at dette var lettjente penger. Og for én gangs skyld bombesikre. De fulgte eksempelet og fikk lagt til 8000–10.000 kroner på feriepengene. Andre mye, mye mer.

Mange vant mye – og mange tapte

I England går det ofte hardere for seg. Her er gamblingen i prinsippet fri, og mange enkeltstående bookmakere hadde satt fin odds på Norge – et lag som omtales som outsider til å ta VM-tittelen – til to–tre ganger pengene og mer mot “den knappe” favoritten Frankrike. Den er det mange som “går rett på”.

Deres gambler-DNA forteller dem at dette kan bli et “kjempespill”, et av de beste ever. Noe det absolutt rent nøkternt burde ha blitt, hadde det ikke vært for Fuske-Ståle. Og selvsagt: De tapte alt og mange mye da Norge stilte med et høyst alternativt landslag helt uten slagkraft. Det ble innbringende for noen få, dyrt for mange og pinlig for nasjonen.

Vinn eller forsvinn

Jeg vet hvem som er forbannet nå, og hvem som er fornøyde. Av høyst uvanlige og, vil jeg si, dels fordekte grunner.

For ingen trener har behov for å bytte hele laget når gevinsten ved tap er å komme i en langt vanskeligere trekning med Elfenbenskysten og Brasil i de to første vinn-eller-forsvinn-kampene istedenfor en «treer» og så et svakt Tyskland, som vi ville ha “trukket” med seier. Jeg er stygt redd for at det ender med “en rett hjem” nå, kanskje ikke mot Elfenbenskysten, men ganske sikkert mot Brasil.

– Åh, Brasil, jubler de som ikke har god greie på fotball: – Dem har vi jo slått flere ganger før. Da gjør vi det igjen! – Ja, svarer jeg. – Vi har slått dem før. Men neppe denne gangen.

Publikum forbannet

Det er aldri en god oppladning til en kamp å tape 4–1 bare tre–fire døgn før slaget skal stå. Akkurat dét vet alle, også Solbakken. Men den selvgode mannen fra Grue sier seg bombesikker på at han gjort noe lurt. Hmmm, dét vil tiden vise.

At Ståle og Norge har tapt publikums kjærlighet i noen utstrekning når Norge til de grader lurer folk som har betalt i dyre dommer (5000–10.000 kr) for å se Haaland og Ødegaard møte Mbappé & co., kan det ikke herske noen tvil om. Og med dyre flyreiser og hotellopphold “på kjøpet”. Hadde de visst dette, ville de neppe ha kommet.

Ståle “går fri”

Ståle Solbakken har neppe gjort noe ulovlig, han har bare gjort seg mektig upopulær, i alle fall for noen dager fremover. Personlig tror jeg løpet er kjørt allerede før kvartfinalene går 9.–11. juli.

En annen sak er gambling-spørsmålet. Var jeg etterforsker med gambling og mik-mak her på spesialen, ville jeg så avgjort tatt en titt på Norges bevegelser før kampstart mot Frankrike. Store penger skiftet hender under det man kan kalle underlige, tvilsomme omstendigheter. Men som sedvanlig med vårt med god grunn utskjelte Økokrim: De blir rolig sittende.

Det er der litt i overkant mange nordmenn hører hjemme: rolig sittende på sin brede bak. Vi kan kalle det “typisk norsk”.