Havets mann blir iblant overrasket av veldig mange prikker på radaren, men da er det godt å ha en styrmann klar, bare han blir ferdig med det spennende kapittelet til Jo Nesbø.

Ved assisterende admiral Yan Friis, poste restante Horten

Jeg er en maritim mann. Det mener jeg bestemt. Jeg vet forskjell på babord og styrbord, jeg har tålt hardt vær over Skagerrak og kimset av landkrabbene som skled rundt i sitt eget oppkast. Havet gir, og havet tar.

Men jeg føler meg ikke trygg i småbåter. Småbåter er ikke noe for en havets mann. De er først og fremst små, ofte lavere enn bryggene, de er vanskelige å gå om bord i, de vugger både hit og dit når man bukserer seg selv mot et sted å sitte, kapteinen er en gretten sivilist som tror han er noe bare fordi det er hans båt, og som alltid skal ha deg til å sette deg et annet sted når den patetiske farkosten kjører bånn pinne, oppnår 60 graders vinkel og får motoren under vann.

Småbåter er aldri mer enn tilsynelatende under kontroll. De hamrer av sted over bølgene så nyrene rister og ens maritime sanser settes i helspenn fordi det ikke skal mer enn en ørliten feilvurdering til før man treffer et skjær og hilser på brennemanetene.

Når man nærmer seg brygga, tar båtføreren det for gitt at man er oppsatt med sjømanns-intuisjon, slik at man trår til med båtshaker og et hastig grep om akkurat riktig wire mens brygga nærmer seg faretruende hurtig, og så skal man plutselig ha unnagjort de usagte arbeidsoppgavene og hoppe i land med tauet uten å slå kollbøtte. Alt mens man utsettes for latter fra havnas alltid observante restaurantgjester, og lurer på hvordan man slår et halvstikk i en metallring.

Båtføreren har altså ikke utført annet den siste halvtimen enn umotiverte kursendringer fra sittende stilling, mens passasjeren, han som bare skulle sitte på, uten forvarsel blir pålagt ansvar for hele farkosten og dens mannskap, og overlates til seg selv foran øynene på vilt fremmede mennesker.

Småbåter skaper ikke havets menn, bare kaos og ublide møter med brennemanetene.

Det ligner overhodet ikke på opplevelsen av å spasere på øvre dekk med et cocktailglass i hånden, og smile sjøvant til unge damer som tar seg til pannen når den neste bølgen knuses mot baugen og fyller luften med et dryss av skum og havvann. Ikke i det hele tatt, faktisk.

Det er for så vidt ikke noe vanskelig å være kaptein på et skip. Men man må ha anlegg for det. Det er et stort ansvar å skritte frem og tilbake på broen og utstråle ro når man er helt ute på blanke havet og ikke er helt sikker på akkurat hvor man er, og det er mange prikker på radaren. Kapteinen rømmer seg kanskje og vinker på utkikksmannen – han som befant seg i en tønne øverst i den høyeste masten i gamle dager. Nå er han sikkert travelt opptatt med en spennende bok, og nikker bare fraværende når kapteinen, på en høflig måte, minner ham på at han må holde litt utkikk nå og da.

Og så rømmer kapteinen seg kanskje, for en av prikkene på radarskjermen er kommet veldig mye nærmere.

Men skulle man være i tvil om kursen, er det heldigvis helt ufarlig for kapteiner, da de har en rekke styrmenn til rådighet. Det står alltid en til rors. Og skulle oljelampen lyse, vil det alltid være maskinister for hånden. De bor nede i maskinrommet og snakker i en slags trakt når de vil noe. Kapteinen kan med letthet overlate svarene til en av styrmennene. Det heter å delegere ansvar.

Av og til, særlig hvis man kjeder seg, kan man snakke i en mikrofon til alle passasjerene og fortelle dem noe hyggelig med rolig, trygg stemme. Da begynner man alltid med «Dette er kapteinen …»

Pass på å la det skurre litt før du begynner å snakke, kakk gjerne på mikrofonen med pekefingeren, da blir passasjerene særlig årvåkne. Om du venter ekstra lenge, trekker de engsteligste mot livbåtene.

Middagene er kjærkomne avbrekk. Da tar kapteinen på seg sin beste uniform. Han har som regel berømte eller rike passasjerer til bords, minst én av dem er en moden, men svært attraktiv kvinne med en rynke i munnviken som avslører at hennes ektemann kjeder henne umåtelig og at hun ser fram til disse middagene. Her kreves anlegg for høflig konversasjon med diskré antydninger om mulighetene for et nattlig rendez-vous med underbenklærne av.

Skulle uhellet være ute og skipet ta inn vann, er det overordentlig viktig at kapteinen på forhånd har informert passasjerer og mannskap om at han tilhører den moderne skole som mener at det er av største viktighet at kapteinen går fra borde aller først, helst i paradeuniform, da hans hovedoppgave nå er å hindre panikk ved å utstråle ro og trygghet i livbåtene. Før kvinner og barn slippes til, må man passe på at det er en maskinist og en styrmann i livbåten. Og ikke minst tabletter mot sjøsyke og en salve, da man ikke lenger befinner seg på et skip, men i en småbåt, utsatt for vugging og brennemaneter.

Når alle er reddet, tar kapteinen uselvisk på seg oppgaven å orientere massemedia om dramaet. Han begynner gjerne med «Jeg er kun en havets mann …»

En moderne kaptein er alltid først i livbåtene, derfra kan han roe ned passasjerene og fortelle muntre historier fra sitt lange liv som en havets mann.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!