Regjeringen Støre har ekstreme ambisjoner om å “redde klimaet” i tillegg til å redde hele EU med strøm, og hele resten av verden med norsk velferd og bistand. Hele regjeringens prestisje rundt næringspolitikk er plassert i “Veikart 2.0 Grønt Industriløft”, hvor batterifabrikker fortsatt er en kjerneverdi, og flytende havvind skal doble Norges kraftforsyning, basert på null fakta.

Regjeringen har satt av 35 milliarder i subsidier til private selskap som vil virkeliggjøre disse politiske feberdrømmene, og det starter med flytende havvind utenfor Utsira. Motstanden mot vindkraft øker imidlertid i takt med at skrekkslagne velgere ser hva det innebærer av kostnader og naturinngrep, og det fører til at partiene endelig reagerer på stemmefiske-galskapen.

Den 9. juni bestemte derfor FrP seg for å teame opp med KrF og Rødt og støtte Høyres krav om en “gjennomgang av havvindsatsingen”. Dette har satt hele losjen av vindkraftselgere, regjering og klima-industrien i DEFCON 1, men pytt: Nå skal altså kostbare “eksperter” finne fakta om flytende havvind, men: Siden jeg og Document har jobbet kritisk med dette i årevis, skal vi komme alle i forkjøpet.

Her er  vår “gjennomgang av havvindsatsingen”

Nesten halvparten av alle norske vindkraftverk går med underskudd. Kremmervitsen “alt lønner seg bare prisen blir høy nok” gjelder på vindkraft også, men selv om Arbeiderpartiet har innført EUs ekstreme strømpriser, så er det vanskelig å bli kvitt de røde tallene – og det til tross for utstrakt bruk av “kreative regnskapsgrep”. Høyre ønsker derfor en ekstern runde med kvalitetssikring før noe settes i gang, og her skal de få alle svarene. Da slipper partiene å bruke tid og penger på en unødvendig komite. Document.no gir dere tallene og fasiten.

Det er nemlig all mulig grunn til uro for opposisjonen på Stortinget: Gapet mellom den etablerte sannheten  at “vindkraft er lønnsomt” og virkeligheten at selskapene taper penger, er påfallende. Disse underskuddene har fire hovedårsaker: Bortfall av subsidieordninger fordi alle trodde vindkraften ikke trenger det. Langsiktige kontrakter med fast lavpris (PPA-avtaler) før utbyggingen startet. Strømprisene faller når det blåser. Og dyre rentekostnader og prisøkning på entreprenørtjenester og vedlikehold.

Dette er bare begynnelsen på problemene: Den folkelige motstanden mot disse enorme, naturfiendtlige tungindustri-maskinene fra Kina er sunn, forståelig og viktig. Ikke minst fordi vindkraft bare leverer strøm når det blåser akkurat passe, og ingen industriland i verden kan overleve med en så tilfeldig kraftforsyning. Tallene fra Tyskland er krystallklare, og det er den tyske riksrevisjonen også. Les rapportene. Alle tall ligger på bordet.

I tillegg kommer astronomiske kostnader for å balansere nettet, konstruere “reservekraft” og skape infrastrukturen som kobler vindparker “langt av lei” til kraftnettet. Det betales gjennom “nettleie”, som har doblet strømregningen til folk og næringsliv, og de fleste har fått nok av galskapen for lenge siden. Bare Støre vil fortsette som om alt er en dundrende suksess, fordi vindkraftselgerne har fortalt ham at det er lurt. Eller får Støre betalt for lobbyvirksomheten som statsministeren bedriver for private profitører? Det bør vel Økokrim snart begynne å lure på?

Historien bak Støres havvind-eventyr

Troen på flytende havvind bygger på en kunnskapsløshet og utstrakt talltriksing. Når Støre høytidelig åpnet den flytende vindparken Hywind Tampen, gjorde han det med innrømmelsen at «Ja, det er dyrt, men noen må gå i forkant». For Støre er kostnadene helt likegyldige, fordi han tror han utvikler noe nytt, og at “det er viktig at vi kommer i gang”, men vindkraft på havet er ikke noe nytt; dét har en rekke land holdt på med i snart førti år:

Verdens første havvindpark var Vindeby i Danmark fra 1991. Dette forskningsprosjektet besto av 11 turbiner på 0,45 megawatt, som kunne levere strøm til rundt 2200 danske hjem når det blåste akkurat passe. Mange eksperter mente at saltvann, bølger og vær ville ødelegge maskinene, men disse små, lette og bunnfaste turbinene kvernet ut strøm i 25 år via tungt vedlikehold. I 2017 var de imidlertid utslitte, og vindparken ble demontert.

Tanken om å sette vindturbiner på flytende fundament er nyere, og Hywind Scotland var verdens aller første kommersielle flytende havvindpark. Den består av fem møller og ble satt i drift i oktober 2017 utenfor Aberdeen, til en kostnad av rundt 400 millioner per stykk. Etter bare fem år måtte alle fem turbinene taues til Norge for «omfattende vedlikehold». Vindturbiner er nemlig ikke skapt for å røre på seg som kork på bøljan blå.

Dette tok ikke motet fra klimapolitikerne. Oppfølgeren Hywind Tampen ble offisielt åpnet i august 2023, og den leverer strøm til olje- og gassplattformene på Gullfaks og Snorre – av og til. Denne vindparken skulle koste 5 milliarder, men kom på cirka 7,4 milliarder – hvorav statlige Enova bidro med 2,3 milliarder og Næringslivets NOx-fond med 566 millioner. Også her begynner nok tallmaterialet å tegne et tydelig bilde av galskapen.

Norge utvikler “innovasjon” ingen trenger

Hywind Scotland-møllene hadde fundament av stål. Det fungerte såpass dårlig at Hywind Tampen fikk fundamenter av betong, som er tyngre og ruster mindre. Mens Scotland besto av 5 turbiner på 6MW, har Tampen 11 turbiner på 8,6MW, som gir en absurd kostnad på 672 millioner per stykk.

Likevel er Hywind Tampen “billigere”, fordi denne vindparken bygger på erfaringene fra Scotland og har billigere forankring, bedre digital styring og produserer mer strøm, men også her er det et skjær i sjøen: Bølger på havet gir seks-veis stressbevegelser, og det sier seg selv at jo større og høyere vindturbin du plasserer på fundamentet, desto større blir belastningene, og jo kortere blir levetiden.

Det bringer oss tilbake til Vindeby-vindparkens små møller, som var lave, lette og sto støtt på bunnfaste fundament. Likevel overlevde de bare 25 år. Det er imidlertid en sementert “sannhet” i alle offentlige instanser at vindturbiner på 4–6 MW har levetid på 25 til 30 år, enten de står fast på land eller dupper som kork på havet. Og hvor kommer egentlig det tallet fra? Det kommer fra vindkraftselgernes PowerPoint-presentasjoner. Det er reklame. Som er omgjort til politisk sannhet og fakta.

Kostnader for bygging og vedlikehold

Dette innebærer at når en politiker hevder at vindkraft og havvind lønner seg, og er den billigste formen for kraftproduksjon, så er utsagnet basert på 30 års levetid. Og det er fri fantasi, fordi ingen vet hvor lenge en 8MW flytende vindturbin vil vare. Eksperimentet har akkurat startet. Og hvorfor først nå? Fordi vindkraftindustrien har funnet en politiker som er tullete nok til å ta regningen og risikoen. Flytende havvind er nemlig ikke bare mekanisk tullete. Det er også økonomisk tullete. La oss se på byggekostnader og vedlikeholdskostnader:

Hva koster det egentlig å sette opp en 8MW vindturbin? Det kommer kommer an på hvor, hvordan og fundamenteringen, men estimatene peker i denne retningen: Landvind, 80–120 millioner. Bunnfast havvind, 240–320 millioner. Flytende havvind, 400–500 millioner. Og hva koster vedlikeholdet?

Disse tallene er det enda vanskeligere å finne, fordi vindkrafteierne er ganske hemmelighetsfulle av seg når det gjelder dårlige nyheter. Årlige vedlikeholdskostnader peker i retning av disse tallene per megawatt årlig: Landvind 350.000–450.000 kroner. Bunnfast havvind 750.000–950.000 kroner. Og flytende havvind rundt 1,2 millioner kroner, eller mer.

Vedlikeholdsutgiftene vokser naturligvis med størrelse og alderen på møllene, så tallene står som gjennomsnitt. De dramatiske forskjellene i kostnader ligger i at mens en landturbin i stor grad kan vedlikeholdes med vanlig verktøy og lastebiler, krever havvind en hel flåte av høyteknologiske skip, roboter og maritim ekspertise. Dét blir veldig dyrt.

Kostnadene stopper ikke der

Støres innsalg av havvind er altså basert på reklame fra vindkraftindustrien selv, som hevder at møllene vil leve i 30 år. Hvis sannheten er at de lever bare halvparten så lenge, er flytende havvind konkurs før sjøsetting. Men dét er ikke den eneste formen for talltriksing som Høyre, FrP, KrF og Rødt nå ønsker en gjennomgang av, og Document.no bistår gjerne.

For å finne ut hvor mye strømmen fra et nytt kraftverk koster å produsere, brukes et regnestykke kalt Levelized Cost of Energy, (LCOE) eller “gjennomsnittlig kostnad for kraftproduksjon”, som er et matematisk uttrykk for å sammenligne energikilder.

Gjennomsnittlig LCOE for havvindparkene i Storbritannia er 1,72 kroner per kWt. Hywind Scotland må ha en strømpris på 2,40 kroner per KWh for å være lønnsom – på papiret. Men også dét er talltriksing; disse tallene er nemlig basert på vindturbinene isolert, ikke på kostnadene for alt utenfor vindturbinen og inn i kraftnettet.

Siden vindparker må bygges på fjelltopper og til havs hvor det blåser mest mulig, er også tilknytningskostnadene kolossale. Men disse kostnadene er ikke med i regnestykket til Støre. Disse kostnadene er det nemlig samfunnet som tar seg av, og regningen for det kalles “nettleie”. Alle strømkunder er altså tvangsmessig med på å finansiere vindkraft-galskapen, uansett hvor mye de misliker det.

Foreløpig har du betalt relativt lite for å tilknytte vindturbiner på land, men med havvind vil nettleien eksplodere for alvor. Og ser du alt samlet som “strømpris” (noe det faktisk er, uansett hva man kaller det), nærmer vi oss 5 kroner kilowatten. Eller mer – i landet som bygget opp industri og næringsliv på 30 øre kilowatten eller mindre.

Inntekts-sammenbrudd

NVE innrømmer problemene åpent i sine egne rapporter. LCOE måler kun vindkraftverket “isolert ved gjerdet”. Metoden tar ikke hensyn til hva vindkraften koster totalt: Infrastruktur. Stabiliseringskostnader. Backup-kraft. Slitasje på vannkraftverk. Og naturligvis konkurser på grunn av høye energipriser. Listen er endeløs. Og da har jeg spart det verste til slutt:

Siden vindkraften tilbyr strømmen sin billigst i det øyeblikket det blåser, vinner den alltid budrunden i strømmarkedet. Hvorfor? Fordi dumme politikere har gjort samfunnskritisk strøm til en handelsvare som pølser, og opprettet en kraftbørs (NordPool) hvis oppgave er å gjøre strømmen så dyr som mulig.

Denne uregulerbare vindkraften “skviser” dermed den regulerbare vannkraften ut av nettet når vinden tar seg opp. Men siden værsystemer er gigantiske, blåser det gjerne overalt når det først blåser, og da produserer vindkraften mer strøm enn markedet trenger. Det betyr igjen at prisene på strøm faller, og at vindkraftverkene ikke tjener penger.

Når det slutter å blåse, øker prisene igjen, men siden møllene nå står stille, tjener ikke vindkraftverkene penger da heller. Fordi vindkraft er svindel. Det finnes ikke en tungindustri i verden som kan overleve på å kverne ut produktet sitt helt tilfeldig, bare 30 prosent av tiden. Det har ingenting med sunn, fungerende bedriftsøkonomi å gjøre.

Oppsummert: ren galskap

Akkurat som med overførigskablene til EU, er altså vindkraftkostnadene et sirkus av talltriksing, falske løfter, tåkelegging, svindel og selvbedrag; et bedrag som er i ferd med å ta livet av tysk industri – til tross for satsingen på relativt billige landmøller.

Fungerer vindkraft? Bare hvis du trenger strøm av og til. Har Norge noengang hatt bruk for vindkraft? Nei. Lar det seg gjøre å bygge flytende havvind? Ja. Er det smart? Nei. Lønner det seg? Bare hvis strømprisen er over 5 kroner kilowatten – eller tenk på et tall. Kan man doble kraftforsyningen med vindkraft? Bare hvis du bygger ekte kraftverk med tilsvarende mange gigawatt “reservekraft”. Og bygger du dem, trenger du jo ikke vindkraften.

Med dette skulle vel Høyre & co. ha fått alle etterlyste tall og fakta på bordet. Denne artikkelen vil ikke vindkraftindustrien kommentere, og det vil heller ikke deres fremste salgsrepresentant, Jonas Gahr Støre. Fordi dette er fakta som ikke kan bortforklares.

Hvis du spør AI om dette, blir du imidlertid fullstendig villedet. Du må faktisk kjenne til fakta fra før, og konfrontere AI med disse. Først da vil AI «innrømme» problemene. Derfor anbefaler vi å sende denne artikkelen til stortingsrepresentantene, så de forstår hva de er involvert i.