Norske og europeiske medier har nærmest vært i ekstase over den intensjonsavtalen president Trump har inngått med regimet i Teheran om vilkår for å forhandle frem en avtale om å avslutte krigen i løpet av 60 dager denne sommeren. I VG får vi vite at «Avtalen mellom USA og Iran er⁠ en politisk fiasko.»  TV2s «ekspert» mener at avtalen er en katastrofe for Israel og at «… intensjonsavtalen mellom USA og Iran viser at regimet i Teheran har gått seirende ut av krigen, mens Israel er den store taperen.» NRK slår fast at Trump har kapitulert.

Det er dette store deler av det norske folk sitter igjen med av «kunnskap» om en av de viktigste internasjonale hendelsene så langt denne sommeren: Et utbombet og desimert presteregime i Iran har nedkjempet verdens mektigste supermakt til kapitulasjon i en 14-punkts intensjonsavtale.

Internasjonalt var reaksjonen helt omvendt av den norske, noe som fremgår av flommen av gratulasjoner president Trump mottok fra ledere rundt om i verden. Her er det grunn til å spørre om vi bor i den samme verden? Hva er det i dette dokumentet som får et samlet norsk pressekorps til å konkludere så diametralt forskjellig fra resten av verden?

For å prøve å finne svar på denne gåten, har vi sett nærmere på de 14 spesifiserte punktene i avtalen, i et forsøk på å skape klarhet i hva de egentlig forteller og hvordan de kan eller ikke kan forstås som forutsetninger for en internasjonal forhandlingsprosess. Vi må da starte med å slå fast at bare på et par punkter finner vi at partene allerede har forpliktet seg til handlinger som skal skje umiddelbart og ikke vente til forhandlingene om en endelig avtale er sluttført etter 60 dager.

Den sentrale «dealen» partene allerede har avtalt, er at opphevelsen av USAs blokade av Hormuzstredet straks skal begynne, og Iran skal bidra til sikker gjennomfart (punkt 4 og 5) i påvente av en endelig avtale, og (punkt 10) at Iran umiddelbart skal tillates å eksportere olje mens forhandlingene om endelig avtale pågår. Med dette har Trump allerede oppnådd en realpolitisk seier: Iran har ikke lenger internasjonal økonomi som gissel.

For øvrig uttrykker partene intensjon om å forhandle om en rekke spørsmål, inkludert Irans atomprogram, som ikke bare gjelder bilaterale forhold mellom USA og Iran, men som direkte legger oppgaver og forpliktelser på Irans nabostater i området, som skal stille opp med et bistandsprogram til Iran på 300 millioner dollar. Det legges risikable forpliktelser på Israel, som ikke har vært med på utarbeidelsen av denne intensjonsavtalen. Det gis også oppgaver til IAEA og Sikkerhetsrådet i FN, som forutsettes å skulle slutte seg til den endelige avtalen i form av et bindende vedtak med hjemmel i FN-paktens Kapittel VII om tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger.

Det er i seg selv ikke så lite oppsiktsvekkende at man inngår en avtale som hviler på forutsetninger om tilslutning fra en rekke øvrige parter som overhodet ikke har deltatt i forhandlingene eller vært forespurt om eventuell medvirkning og innsats. Nå er sannsynligvis dette problemet ikke helt uoverkommelig i den aktuelle saken, men det reiser spørsmål om hvorvidt de partene som inngikk avtalen, seriøst så for seg at dette var ubetydelige detaljer som i dette tilfellet ikke ville kunne få forhandlingsprosessen til å havarere. Det er uansett et betydelig avvik fra vanlig internasjonal forhandlingspraksis.

Et mer alvorlig spørsmål som reiser seg når man studerer ordlyden, de upresist formulerte vilkårene og alle de omfattende ønskemålene det skal forhandles om, er om partene innerst inne tok disse forhandlingene helt seriøst, eller om kanskje ingen av dem så for seg å oppnå annet enn et pusterom i en krig som for Irans vedkommende var nødvendig for å samle og reorganisere det som måtte være igjen av det gamle regimet, og som for president Trumps vedkommende ville lette det nasjonale og internasjonale presset under avviklingen av bl.a. USAs 250-årsjubileum, fotball-VM og innledningen til høstens mellomvalg?

Hele dokumentet avviker i form og innhold fra det som er vanlig prosedyre i internasjonale traktatforhandlinger med rot i folkerettslig tradisjon og praksis hvor kravet til presisjon og klarhet er strengt. Det skaper til sammen en følelse av at hele den innledete forhandlingsprosessen egentlig ikke er ment å skulle ende i en vellykket fredsavtale hvor begge parter oppnår resultat som de kan leve med på sikt. Særlig gjelder dette det iranske regimet, som må gi fra seg hele kontrollen med sitt atomprogram til Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA. Det meldes allerede nå om hyppige iranske brudd på den avtalte våpenhvilen som er en forutsetning for de avtalte forhandlingene. Det er lite som tyder på at den formelle regjeringen har kontroll over regimets radikale militære organer.

Det er nesten utenkelig at de mest radikale islamske organene som med militær makt kontrollerer landet og folket, og ledes av apokalyptisk troende og handlende ledere som i 47 år har organisert hele landets økonomi og militære organisasjon mot ett eneste mål – å ødelegge den jødiske staten Israel – skal oppgi alle sine prioriterte religiøse mål, erklære nederlag og gi opp. Forventes de å innrømme at Trump og Netanyahu vant krigen, og derfor velger å slutte seg til en Abraham-avtale med Israel? Det er vel kanskje noe av det minst sannsynlige utfallet av den avtalte forhandlingsprosessen.

Vi må være forberedt på at vi står overfor en både langvarig og blodig utvikling for den persiske nasjon. Det er til sist bare de som kan endre vilkårene for sitt eget samfunn. Men den prosessen som er innledet, kan heller ikke stanses med endeløs våpenbruk. Israel samarbeider nå med libanesiske myndigheter om å rydde opp i det terror-infiserte grenseområdet. Dette er en direkte konsekvens av Trumps nøytralisering av det iranske regimets internasjonale nettverk. Men veien til endelig fred må forventes å bli lang og vanskelig. Her hjemme er det en jobb å gjøre med å få våre egne massemedier til å innse at de er på villspor. Heller ikke dét blir enkelt.