Karl Popper pekte i boken «Det åpne samfunn og dets fiender» (1945) på et grunnleggende problem ved toleranse: Ubegrenset toleranse fører til toleransens undergang. Skal toleransen overleve, må den være betinget.

– Hvis et samfunn er uendelig tolerant overfor de intolerante, vil de intolerante ødelegge det tolerante samfunnet.

Popper bruker nazismen som eksempel: Et demokrati som tillater nazister å organisere seg fritt og bruke demokratiske midler for å demontere demokratiet, vil miste demokratiet.

– Vi går inn i Riksdagen for å bevæpne oss med demokratiets egne våpen. Vi kommer som fiender. Som ulven angriper sauen, slik kommer vi. Joseph Goebbels, 1928

Demokrati, et middel, ikke et mål

Kommunistiske regimer har etablert ettpartistater efter maktovertagelsen. Vladimir Lenin og bolsjevikene anså det politiske system som et middel for å etablere en ny samfunnsorden.

Nazistene utnyttet et eksisterende parlamentarisk system, valg, propaganda og politisk mobilisering for gradvis å erobre staten innenfra. De var de første til å utnytte det liberale demokratis fundamentale svakhet, toleransen, til å avskaffe demokratiet. De bygget makt gjennom valgdeltagelse, ytringsfrihet og parlamentariske institusjoner. Da de oppnådde makt avskaffet de systemet. Dette var ikke et skjult spill, det var en åpen strategi.

Nesten et århundre senere ser vi at den samme taktikken brukes systematisk – og det er ikke de gamle fascistbevegelsene som er gjenoppstått, tyske sosialister gjør sitt beste for å begrense den politisk konkurranse mens de sitter med makten, men enda mer truende er at politisk islam spiser seg inn på demokratiets institusjoner.

Uttrykket «one man, one vote, one time» oppsummerer frykten: islamske bevegelser deltar i valg, vinner og sørger derefter for at det aldri igjen blir noe valg. Dette er ingen akademisk abstraksjon; det er åpen praksis:

  • Mohamed Morsi og det muslimske broderskap vant i 2012 presidentvalget i Egypt. De forsøkte raskt å konsolidere makten, endre grunnloven i politisk islamsk retning, undertrykke opposisjon og presse inn sharia. Et år senere ble de gudskjelov styrtet av militæret efter folkets massive protester.
  • Hamas vant demokratiske valg i Gaza 2006. Siden har de styrt som en autoritær terrororganisasjon uten nye valg.
  • Recep Tayyip Erdoğan og hans AKP fremsto som et tilsynelatende moderat konservativt tyrkisk parti. Gjennom flere valg har de gradvis erodert sekulære institusjoner, tatt kontroll over rettsvesenet, mediene og opposisjonen, og flyttet Tyrkia i en stadig mer autoritær, islamsk retning.
  • I Tunisia viste An‐Nahḍah (Ennahda), som er tilknyttet Det muslimske broderskap, mer pragmatisme, men også de forsøkte å lede landet i retning av sharia.

Det muslimske broderskaps ideologi ligger til grunn for de fleste av disse bevegelsene. De ser demokrati som et middel, ikke et mål. Målet er en islamsk stat der suvereniteten til syvende og sist ligger hos Allah og makten håndheves gjennom sharia.

Muslimene benytter seg av vestlige verdier i kampen for å nedkjempe Vesten. De krever ytringsfrihet for å spre budskapet om at ytringsfrihet er blasfemi. De krever religionsfrihet mens de venter på makt til å undertrykke andre religioner. De deltar i valg, men deres hellige tekster forteller at demokrati er «taghut» – Satan, tyranni som overskrider Guds grenser – og at lovgivning tilhører Allah alene.

Liberale demokratier er bygget på gjensidig toleranse og kompromiss. For muslimer er kompromiss forræderi mot islam. De spiller efter demokratiske regler så lenge de er underlegne – og endrer reglene når de er overlegne.

Ubehaget ved virkeligheten

Selvfølgelig «er ikke alle muslimer sånn», mange tilpasser seg demokratier helt fint, men vi vet ikke hvor deres lojalitet ligger når det røyner på, vi vet ikke hvor generasjonene efter dem vil plassere sin lojalitet. Problemet ligger i islam som politisk ideologi, det mange omtaler som islamisme – en ideologi som når den først får makt, har vist seg å være resistent mot liberalisering.

Karl Poppers toleransens paradoks er like relavant idag som det ville vært 30. januar 1933 da Hitler ble utnevnt til tysk rikskansler. Et samfunn som er tolerant uten å sette grenser, vil bli overtatt av de intolerante.

 


Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»! Du kan også kjøpe den som e-bok.

Annonse fra Proton VPN

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.