Kyiv Independent følger med et droneteam i frontlinjen i øst. Det er et vindu inn i en virkelighet alle bør kjenne. Dette er den nye krigen: Slaktebenken fra første verdenskrig er tilbake. Soldatene er sjanseløse når de oppdages. Det skjer selv inne i tett skog. Dronene finner dem.

De som styrer dronene, sitter på avstand og iakttar hvordan mennesket foran kamera ser ut i sitt siste øyblikk.

Ikke alle dør. Noen får revet av en arm eller et ben og ligger og blør i hjel.

Maktforholdet er absolutt: Den ene parten hersker over liv og død. Det gjelder også den andre siden. Også russerne driver menneskejakt med droner. Hvordan vil denne formen for krigføring forandre soldatene? Hæren? Befalet? Samfunnet?

Norge har spyttet 12 milliarder inn i ukrainske droner. Ukraina bygger dronefabrikk i både Norge og Danmark. Hvordan vil dét bli oppfattet av russerne? At vi er blitt deltakere i krigen?

Likevel er det to påfallende trekk: Politikere som forsvarsminister Tore O. Sandvik snakker enstusiastisk om alt vi kan lære av ukrainerne. Men de snakker aldri om hvordan dronekrig tar seg ut. Moral er suspendert.

Samtidig undervises norske soldater i menneskerettigheter, som ledd i sin utdannelse.

Det er vanskelig å forene Den europeiske menneskerettserklæringen med dronekrig. Ingen leser rettighetene til russiske soldater før de oppdages, forfølges og jages, uten mulighet til å komme unna.

Det er den absolutte maktesløsheten til en soldat, eller selv til et rakettbatteri, som forteller at krigen er endret på alle plan. Denne kapasiteten til å trenge inn overalt, er rå makt.

Det finnes ingen sanitet som kommer for å plukke opp de sårede. Det er ikke for ingenting at dette kalles kill zone.

Soldatene reduseres til den absolutte hjelpeløshet. Men dette er et brudd på de regler vi har utviklet selv for krig. Dronekrigen oppløser alle, som i et syrebad.

Og ingen vil snakke om det.

Fra filosofien kjenner man vippepunkter: Det inntreffer et omslag når nye faktorer introduseres. Det er helt åpenbart at dronene endrer krigens karakter. Likevel snakker vi ikke om det.

Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre vil gjerne være “clean”, de forsvarer bare en nobel sak. Alle som ser den vedlagte dronefilmen, forstår at det er en stor løgn.

Barth Eide og Støre har ingen moralsk rett til å lekse opp for israelerne og til og med bidra til at statsminister Netanyahu og daværende forsvarsminister Yoav Gallant er internasjonalt etterlyst for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen.

Støre og Barth Eide sitter dypt nede i den samme møkka. Israelerne vet hva krig er. Norge er nå blitt del av en krig som har vart i fire og et halvt år, men vi vil fortsatt kreve å fremstå som plettfrie.

Venstresiden har historisk hevdet at den sto for samvittigheten.

Nå står den for kynisme og hykleri.

Det er ikke bra for stridsmoralen, hverken blant soldatene eller i sivilsamfunnet.

Ingen tror på noe.

Men eliten tror den er moralsk overlegen. Den forveksler posering med overbevisning.

Derfor vinner USA, som har gjenreist patriotismen, mens Europas ledere er som gamle horer som later som de fremdeles er tiltrekkende og forlanger at du smigrer dem.

Europa har vært her før. Slaktebenken i første verdenskrig var den direkte årsak til nazismen.

Hva vil oppstå av slaktebenken i Ukraina?

Kjøp boken på Document Forlag