Yan Friis, formann i Rolf Riktors Venner, synger ut!

Før zappet vi rundt i TV-selskapenes programflora. Nå zapper vi mellom strømmetjenestene. Netflix, Disney+, HBO Max, Prime Video, Viaplay, TV 2 Play, YouTube og TikTok. Der finnes alt: seriene, reality-snakkisene, kinofilmene og dokumentarene. Tilbudet er så overveldende at det å holde seg oppdatert, er en fulltidsjobb. Hver uke dukker det opp en ny serie noen mener du bare må se. Som regel er den allerede kommet til sesong fire. Hvordan skal du ta det igjen når du knapt husker titlene på seriene du allerede følger, eller hvilke strømmetjenester de ligger på. (Hva het den krimserien fra Wales med de døde barna? Jeg våkner om natten med cliffhangeren som avsluttet episode 3 på hjernen.)

Det er en jungel der ute. Og en gnagende, brennende uro her inne.

Jeg angrer ikke på at jeg fulgte rådene og sjekket noen av de mest populære seriene. Første sesong av «The Bear» er jo episk! Tredje sesong med «White Lotus» ubetalelig fascinerende, for noen karakterer! «The Last Of Us» sci-fi basert på et nettspill, uventet vellykket storytelling mot en bakvegg av undergang og død. Så får heller «Squid Game» klare seg uten meg.

Poenget mitt er at seriene har gjennomgått et suverent løft siden «Seinfeld» og «The Sopranos» var det som reddet TV-kveldene. Alle de andre seriene forsøkte bare å ligne på disse, de var amerikanske, de overmyldret av unge, middelmådige skuespillere (med flott tannstilling) som ikke hørte på hva motspillerne sa, men bare ventet på stikkordet sitt. De slet med teite replikker og lurte på om det var et speil i nærheten.

Reality-seriene har overlevd. De er klassisk oppbygget. Men tematikken er mer begrenset. Krenke-skrekken har sneket seg inn. Seriene som fokuserte på folks utseende, er blitt woke i dag. Jeg innrømmer at jeg savner kitsch-kicket de ga. Her møtte vi mennesker som led av ett eller annet: høy vekt, lav vekt, skjev nese, stygge tenner, dårlig selvbilde, mangel på empati, nedfallen livmor, hva som helst – med fellesnevneren at de hatet seg selv – antagelig fordi de ikke lignet på skuespillerne i «Cheers»-kopiene. Det gjorde TV-stasjonene noe med. Det ble full fart med kirurger og frisører og designere og psykologer – hysterisk heiet fram av offerets nære slekt og venner, som ikke kjente offeret igjen når transformasjonen var fullbyrdet og TV-kameraene fanget inn barnas forferdete ansiktsuttrykk.

Boligens svar på stygge mennesker var «Extreme Makeover: Home Edition». Offerets nære slekt og venner fikk her selskap av hele nabolaget da vedkommende bodde i et ordentlig ukoselig hus som TV-selskapet utsatte for ekstrem oppussing og omgjorde til en miniresort for mennesker med dårlig smak, altfor mye fritid og ingen interesser. Her var det viktig at minst ett av familiemedlemmene led av en sjelden og uhelbredelig sykdom, og helst at moren var enslig og uføretrygdet. Da ble det mest grining. Man kunne jo lure på hvorfor de ikke solgte eiendommen for lenge siden og heller flyttet inn i en rimeligere leilighet, men OK, enebolig måtte de tydeligvis ha.

Den typen oppussing er nå overtatt av sånt som “kjendis pusser opp”, “interiør og styling”, “håndverker-konkurranse”, og kanskje aller mest “folk som kjøper falleferdige småbruk eller herskapshus de ikke har råd til å pusse opp”. Det er ikke lenger familien som skal reddes. Det er småbruket fra 1873. Etter seks episoder, tre samlivskriser, hyppig dronefilming og et budsjett som sprekker allerede før første reklamepause, står de der med et kjøkken til fire millioner og en kontrakt på sesong 2.

Ekte gøy på landet, reality-seriene inntar Bygde-Norge med suksess og samlivsbrudd.

Så har du selvfølgelig de tradisjonelle utstemmingsseriene. Her var Robinson først ute, men har fått foruroligende mange konkurrenter – med IQ-showet Paradise Hotel som sin kanskje aller farligste utfordrer – mest fordi det ville vært et mirakel om noen av Paradise-deltagerne i det hele tatt var i stand til å løse billett på bussen uten hjelp. Da blir hver dag en gave.

Etter disse kom «Love Island» (nakne kropper, romantikk, intriger, utstemming og kjendiser) og «Ex On the Beach» (Like skandaløs som «Paradise Hotel», klart den serien som har gitt flest tabloidoppslag). Robinson forsøkte seg med nytekning et år og overrasket med en hel serie i sprengkulde. Det var ikke smart, da alle mennesker ser like ut i polarutstyr. Da blir det vanskelig å finne noen å heie på.

Limet som holder alt sammen, kalles «influensere». Deres daglige gjøremål (som ofte inkluderer fremvisning av minst ett lår), videosnutter (egentlig videoversjonen av en selfie), uanmeldt veksling mellom trutmunn og oppsperrede øyne, og ferierapporter fra luksushotellene i Dubai (gjerne ved hotellets svømmebasseng), fyller store deler av befolkningen hodene sine med dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.

Influensere har sjelden tid til å gruble over tilværelsens mysterier. De må jo rekke hudpleieavtalen sin. Ja, egentlig har de faktisk funnet svaret på mysteriene, for svaret er «jeg» og meningen med livet er «meg». Huden min, frisyren min, tatoveringene mine, kiloene mine, det hårløse kjønnsorganet mitt, de blankstelte neglene.

Og for å gå tilbake til klassikeren «Paradise Hotel» et øyeblikk: Det er helt greit å tro som et par 19 år gamle danske aktører i TV-serien gjorde: at Hitler var en tysk statsminister som ble låst inne i en kjeller sammen med bestefaren sin under 2. verdenskrig (som varte fra 1884 til 1900), men som heldigvis vant krigen, slik at Danmark fikk egen statsminister. Helt greit å tro, så lenge man har styring på de viktigere tingene i livet: gummipupper og Angelina Jolie-lepper (for herrene dreier det seg om tatoveringer og sixpacks).

Det finnes ingen grenser for hvor mye tid man bør bruke på kroppen sin. Det blir man sliten av. Da er det godt å koble av med amerikanske serier og realityprogrammer etter influensernes smak som handler om det samme: å se ung og sexy ut, gjerne ispedd enkel humor og litt syting. Alderdom er bannlyst, den møtes med kirurgiske inngrep inntil man ser ut som det skumleste vi vet: søsknene til Cruella de Vil, Joan Collins og Dolly Parton.

Det er lys i tunnelen, og det er faktisk ikke toget. Man skal være optimist. Selv i 2026. Ja, kanskje særlig da. Streaming-tilbudet er nemlig så rikt og så kvalitetsspekket at jeg ikke trenger å henfalle hverken til TikTok, influenser-revyen fra Dubai eller skildring av gretne mennesker som ikke kan utstå hverandre over et småbruk. Jeg kan sitte i min egen stue og glede meg over kriminalseriene jeg har funnet selv, eller blitt gjort oppmerksom på, og hvis jeg får lyst til å spille en vinylplate, er det bare å sette episoden på pause og fyre opp stereoanlegget til 11.

Streaming-tilbudet har litt for alle, og mye for meg. Egentlig er ikke livet som gammel så ille. Spennende, påkostede filmer med briljante skuespillere så mye vi vil. Du kan ikke slå tiden i hjel bedre enn dét. Og så kan man spe på med whisky og banansjokolader og vinylplater og kanskje et aldri så lite stykke honningkake (fersk). Ja, jeg smiler nå, og ser det for meg:

Livet handler om å slå tiden i hjel til man blir senil og spiser grøt og drikker rød saft frivillig. Da merker du ingen ting uansett. That’s all.

Summen av alt og den egentlige meningen med livet: Grøt, rød saft og tidlig i seng. (Takk til min søster Aino, som heklet luen.)