Etter tiår med tilpasning, bortforklaringer og stille aksept ser noe ut til å ha forandret seg. Det som tidligere kunne avfeies som enkelthendelser, fremstår nå som deler av et større mønster – og stadig flere begynner å innse at utviklingen ikke lenger kan ignoreres.

Det går fort nå. Etter tiår der samfunnet rundt oss har forandret seg sakte, men sikkert, forandrer Sverige seg nå i rasende tempo. Eller handler det i det hele tatt om forandringer? Kanskje handler det bare om at det som tidligere har forandret seg i det skjulte, nå trer frem i all sin tydelighet?

Svensken er den kokte frosken:

Vi har vent oss til å bli plassert sist i køen til boliger og jobber. Vi har vent oss til å møte symboler på en undertrykkende, religiøs ideologi så snart vi besøker nærmeste apotek, og til å måtte snakke engelsk fordi personalet i butikker og restauranter ikke snakker svensk. Vi har vent oss til at vi ikke lenger kan besøke svømmehaller, badeplasser og konserter på grunn av «bråk», og til ikke å gå ut alene på kveldstid. Vi har vent oss til å møte leger, barnehagepersonell og tjenestemenn som ikke kan forstå oss, selv ikke på enkel svensk. Vi har vent oss til at barna våre undervises i svensk av lærere som ikke selv snakker svensk, men vi kan ikke klage, fordi vi da stemples som «rasister» og risikerer at barnevernet griper inn og tar barna våre. Vi har vent oss til at døtrene våre kalles «horer» og voldtas, og at sønnene våre ydmykes og mishandles. Vi har vent oss til at bomber kan detonere utenfor hjemmene våre, og at den som befinner seg «på feil sted til feil tid», kan bli drept i en «feilskyting». Vi har vent oss til å være i mindretall når vi er ute på gater og torg, og til å møte TV-reportere som snakker et språk vi ikke forstår når vi sitter hjemme i sofaen. Vi har vent oss til å betale høye skatter til en velferd som skal deles med hele verden, og til at vi etter et langt arbeidsliv får mindre penger å leve av enn medborgere som aldri har arbeidet. Vi har vent oss til å bli beskyldt for kolonialisme, strukturell rasisme og hvite privilegier, samtidig med at skattepengene våre finansierer «ofrenes» boliger, førerkort, sykler, reiser og besøk på Gröna Lund. Vi har vent oss til at politikerne vil stenge kristne friskoler, fordi muslimske skolekonsern brukes til å underslå skattepenger. Vi har vent oss til å se parkene våre forvandlet til muslimske bønnerom, og til å bli servert halal-mat (eller bli nektet falukorv og koteletter) av hensyn til «religiøs respekt». Vi har vent oss til at asylsøkere som har fått utvisningsvedtak én, to og ti ganger, likevel kan bli værende i landet, og bli forsørget av oss – i flere tiår. Vi har vent oss til at Sverige er blitt mer voldelig, skitnere og fattigere.

Vi har vent oss til det.

Fremfor alt har vi vent oss til aldri å klage, for hvem ønsker vel å fremstå som intolerant, rasistisk og høyreekstrem?

Så har svenskene gjort det vi er best på: Etter hver eksplosjon, hver brutal gjengvoldtekt, hver uskyldig som er blitt drept, har sosiale medier blitt fylt med kommentarer om at «nå, nå, nå skal vikingen virkelig våkne», men det eneste svenskene har gjort, er å knytte neven i bukselommen, bite tennene sammen og kjempe videre.

«Husleien må betales, og det kunne jo alltids ha vært verre? Familien min er ikke blitt rammet – ennå. Og vi må vel fortsatt være imøtekommende og tolerante? Snart er det jo fredag, og da kan vi spise taco og se på «Idol», «Masked Singer» eller et eller annet program med familien Wahlgren.»

Slik har vi ruslet videre. År etter år. Helt til nå.

Vil man ha et markert punkt på tidslinjen, foreslår jeg den dagen da SD la frem sitt forslag om hijabforbud på offentlige steder. Dét var den utløsende gnisten.

Nå har noe skjedd. Stemningen har forandret seg. Eller for å bruke bibelsk språk: Slørene er blitt løftet (no pun intended).

• Det islamist-fascistiske Partiet Nyans går til valg ved å advare SD mot å «utfordre deres tålmodighet».
• Terrorsympatisører og antisemitter har (nok en gang) blitt avslørt i Vänsterpartiet – som utgjør Socialdemokraternas regjeringsgrunnlag.
• Kandidater til Riksdagen, regioner og kommuner krever å bli intervjuet på arabisk, fordi de ikke kan snakke svensk.
• Influenser-hijabistaer oppfordrer svensker som ikke aksepterer hijab til å forlate landet.
• Tjenestemenn, senest i Migrationsverket, og advokater avsløres som spioner for det iranske regimets morder-mullaer.
• SVT rapporterer utførlig og andektig fra erkemorderayatollaen Ali Khameneis begravelse.
• Skrøpelige, eldre, hjelpetrengende kvinner voldtas av hjemmetjenestepersonalet sitt – som består av innvandrede menn.
• Fortvilte foreldre legger ut innlegg på sosiale medier der de forteller om marerittopplevelser på Liseberg, Skara Sommarland eller den lokale badeplassen.
• Leger og sykepleiere blokkerer inngangen til Karolinska sjukhuset mens de roper «From the river to the sea» (!!), iført arbeidsklærne sine (!!!).
• Det samme slagordet fortsetter å runge under de antisemittiske demonstrasjonene som hver lørdag tillates å lamme Stockholm sentrum.
• En svensk småbarnsfar og politimann trampes i hjel av afrikanske migranter.
• Bare dager etterpå roper representanter for Vänsterpartiet «Hele Malmö hater politiet!» under byens Pride-parade.

Det ovenstående er langt fra noen fullstendig liste, det er bare et utvalg.

Barnelegen Zeinab al Hawraa «demonstrerer» utenfor arbeidsplassen sin, Karolinska sjukhuset, 1. juli 2026. Foto: Stillbilde fra video: Facebook.

Ingenting har forandret seg i Sverige, og samtidig har alt forandret seg. Det er annerledes nå. Monsterne er ute av skapet, og de siste ukenes hendelser viser med all ønskelig tydelighet at maktkampen mellom demokrati og antidemokrati, mellom orden og anarki, mellom dialog og vold, mellom kristen sekularisme og islamistisk teokrati, eksisterer.

Hvis vi tidligere har behandlet alle disse demonstrasjonene, utspillene og forbrytelsene som enkelthendelser, må vi nå innse at de er deler av et mye større mønster. Maktkampen er reell, og nå under fotball-VM må vi konstatere at Sverige ligger under.

Landet vårt er under beleiring.

Men nei, det handler ikke om innvandrere. Det handler om individer med en anarkistisk, nihilistisk og antidemokratisk ideologi, individer som hater alt som det kristne Vesten står for. Slike individer finnes også blant etniske svensker, men disse ville aldri ha klart å mobilisere en slik kraft uten drahjelp fra innvandrede meningsfeller med like bedritent tankegods.

Sammen mener de at de er sterke, og nå er de selvsikre nok til å vise kortene de har på hånden: De vil dominere, skremme og tvinge sine meningsmotstandere til fullstendig taushet.

Kampen er imidlertid ikke avgjort ennå. Langt ifra.

Men skal den ende til fordel for Moder Svea og hennes barn – ja, da må noe dramatisk skje. Nå! Da må alle demokrati- og frihetselskende svensker, uansett opprinnelse, løfte baken fra reservebenken og komme inn i kampen. Sammen må vi riste av oss naiviteten, sette tydelige grenser og ta Sverige tilbake.

Vi, barna våre og nasjonen vår fortjener noe bedre enn den fremtiden som ellers venter oss.