Gang på gang har vi sett at August Bebels ord er blitt bekreftet av historien. Lenge før første verdenskrig uttalte denne medstifteren av det tyske sosialdemokratiet at «antisemittisme er den dumme mannens sosialisme». Han fikk dessverre rett, og vi har levd med konsekvensene av denne dumheten i godt og vel 125 år.

Antisemittismen ble et bærende element i den sosialismen som Adolf Hitler påførte verden. Senere så vi forfølgelse av jøder i «folkedemokratier» som Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Polen. Deretter gjorde jødehatet sitt offisielle inntog på den vesteuropeiske venstresiden og kom til uttrykk da Jeremy Corbyn ble leder av det britiske arbeiderpartiet, Labour. I dag har antisemittismen også godt fotfeste i den ytterste franske venstresiden.

For det meste gjemmer jødehatet seg bak «antisionisme» – altså benektelse av Israels rett til å eksistere. Eller man hevder at det ikke er noe forkastelig ved å kritisere den israelske regjeringen. Det finnes opp mot to hundre regjeringer, og de fleste av dem fins det all grunn til å kritisere. Likevel er det alltid bare den israelske regjeringen som må stå til ansvar i den venstreorienterte opinionen. Har den europeiske og amerikanske venstresiden hatt et vondt ord å si om kommunistiske diktaturer på Cuba, i Venezuela, i Nicaragua eller Kina? Ligger sosialister våkne av bekymring over denne verdens generelle ondskap? Selvfølgelig ikke, for som det heter: «No Jews, No News.» Hvis man ikke på en eller annen måte kan gjøre jøder ansvarlig for alle ulykker, er de ikke interessante.

Siden begynnelsen av president Bidens presidentperiode i 2021 har antisemittismen gjort et triumferende inntog i USAs demokratiske parti, ansporet av en stadig mektigere kommunistisk venstreside. Den betegner seg selv som «demokratisk-sosialistisk», men det er ikke mye demokrati å spore hos kandidatene som Demokratene fremmer frem mot mellomvalget i november. «Demokratisk» er oppfunnet for å narre godtroende velgere og smiskende medier både hjemme og i Europa.

Etter de nylige primærvalgene ser det ut til at den ytterste venstresiden foreløpig vil kunne sende minst 12 medlemmer til Representantenes hus, og muligens ett eller to medlemmer til Senatet – i tillegg til flere lokale forsamlinger.

En god del av de demokratiske velgerne er tydeligvis godt fornøyd med den ytterste venstresidens slagord, men flertallet er sannsynligvis ikke det.

Sosialistene/kommunistene bruker derfor en gammel og velprøvd strategi som går under navnet entrisme. Tanken er at hvis man ikke selv kan oppnå flertall, kan man i stedet trenge seg inn i (entrere) et annet parti som tradisjonelt nyter støtte fra store deler av velgermassen – i dette konkrete tilfellet Det demokratiske partiet, som for bare få år siden ville ha avvist enhver tanke om at USA skulle bli kommunistisk. Men særlig siden islamo-kommunisten Zohran Mamdanis seier ved fjorårets borgermestervalg i New York har hans små lærlinger dukket opp som sopp på en våt høstdag.

Deres velfinansierte hovedorganisasjon, The Democratic Socialists of America (DSA), er utspekulert. Den stiller sine kandidater i sikre demokratiske valgkretser, der de kan konsentrere seg om å vippe tradisjonelle demokrater av pinnen.

Blant de nyeste eksemplene er primærvalget i Colorados 1. kongressdistrikt, der den «demokratiske» sosialisten Melat Kiros fra Etiopia nettopp har beseiret Diana DeGette, som har representert distriktet i nesten 30 år. Årsaken til at hun ble avsatt, er ikke at DeGette kan kalles moderat, for hun har vært medlem av Kongressens progressive gruppe og har støttet en rekke av ytterste venstres hjertesaker, blant annet å avskaffe USAs grensekontroll.

DeGettes virkelige synd er at hun ikke har hoppet på DSAs antiisraelske og antiamerikanske retorikk.

Hatet mot jøder, USA og den vestlige sivilisasjonen er blitt en vinner i amerikansk politikk – i så stor grad at så godt som ingen etablerte demokrater tør å fordømme det, for hvis de gjør det, kan de være sikre på å møte islamo-kommunistiske motkandidater ved neste primærvalg. De vet også at den politiske energien i Det demokratiske partiet springer ut fra den stadig mer ekstreme venstresiden. I stedet for å ta et oppgjør med de muslimske, kommunistiske og antisemittiske galningene, har partiets gamle ledere begynt å forsvare sin egen feighet med at Demokratene er «et stort telt» der det skal være plass til alle, blant annet kandidater som hater USA, går inn for nasjonalisering av produksjonsmidlene, roser Hamas og gleder seg over massemordet på jøder den 7. oktober 2023. Alle skal være velkomne i det vakre nye demokratiske partiet.

Det er stort sett bare to fremtredende demokrater som har mot nok til åpent å gå imot partiets avsporing, nemlig senator John Fetterman fra Pennsylvania og den tidligere partistrateg James Carville. De andre gjemmer seg. Man må derfor frykte for ikke bare USAs, men hele Vestens fremtid dersom Demokratene skulle vinne mellomvalget. I så fall vil det både i Senatet og i Representantenes hus være en mektig antisemittisk, antiamerikansk og antivestlig blokk som bare tørster etter hevn over den samfunnsorden som Vesten har forsøkt å opprettholde.

Dette innlegget er langt nok. Jeg skal derfor avstå fra å sitere Demokratenes fremste kommunister og islamforkjempere for deres siste uttalelser.
Men hvis noen spør, kan jeg levere.

nbsp;

Kjøp boken på Document Forlag