Når man leser at “flere personer med innvandrerbakgrunn, nedsatt funksjonsevne og hull i CV-en har fått jobb i politiet”, er det ett spørsmål som ikke stilles: Er ansettelsene til for minoritetenes skyld, eller for at politiet skal bli bedre? Tilfører de politiet kompetanse, eller er ansettelsene til for at ledelsen skal få gullstjerner i boka? Viktigst av alt: Kan man stole på dem?

I årsrapporten understreker politiet at ansatte med minoritetsbakgrunn bidrar med erfaring, kulturell og språklig kompetanse som etaten trenger for å løse sine oppgaver.

Det lyder vakkert, men slik snakket man også i det gamle Sovjetunionen. Der var det fasaden som telte. Den politiske ledelsen har bestemt at også politiet skal ha minoriteter. Er det sysselsetting det er snakk om?

Nå beveger vi oss inn mot noen mer ubehagelige spørsmål: Minoriteter med hull i CV-en påkaller hevede øyenbryn. Har de sittet inne eller drevet dank? Begge deler vekker sikkerhetsbekymringer.

Overføres fasadetenkningen til behandlingen av søkere slik at man ikke vet hva ansatte har drevet med? Tør man spørre? Tør man grave? Politiet og politikerne viser tradisjonelt forsiktighet overfor innvandrere. Kan vi stole på at man ikke ansetter mennesker som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for andre?

Fra Sverige er det kjent at organiserte kriminelle sørger for å plassere sine folk på innsiden av politiet. Tar norsk politi høyde for denne risikoen?

Hva med lekkasjer? Det er vi ikke ukjent med. Kriminelle har fått vite hvor langt i etterforskningen politiet er kommet. Eller informasjon kan brukes internt i klanmiljøer.

Kriminelle har infiltrert finanssektoren. Det har vært mange tilfeller av lån på sviktende grunnlag.

Tar politiet høyde for at de som ønsker å infiltrere, trolig presenterer plettfrie rulleblad?

nbsp;

Kjøp boken på Document Forlag