Kretsmester i gjemsel, friskus-løytnanten Yan Friis

Noe av det dummeste jeg vet, er folk som gjør et nummer av at de er imot krig. Jeg kjenner ikke et menneske som er for krig. I hvert fall ikke verdenskrig. Og slett ikke krig der vi bor selv. Det er vi imot.

Men hvis et land blir angrepet av et annet land, er det ikke til stor hjelp for den angrepne at vi sitter her oppe i politisk korrekte, selvgode Norge og er imot krig. Det lindrer ikke situasjonen for et voldtektsoffer at du er imot voldtekt.

Jeg er fascinert av krig. Ikke fordi jeg er for krig, men fordi krig er det sterkeste, mest drastiske og dramatiske verktøyet menneskene har og har hatt tilgang til når de vil styre sin samtid og skape sin fremtid. Krigene er markørene i menneskehetens historie.

Krig er destillert konfrontasjon. Men det er også et fascinerende komplisert renkespill som mer enn matcher de dystre, men lynende skarpsindige tankelekene til Sherlock Holmes.

Jeg blir aldri trett av å lese bøker og se filmer om 2. verdenskrig. Jeg er umettelig. Aller mest fascinert er jeg av Stillehavskrigen.

Jeg har alltid vært fascinert av Vietnam-krigen. Hadde jeg vært der, ville jeg garantert hatt en favorittbar. Der ville jeg sittet og skrevet på boken om mitt barske og mandige liv som snikskytter. En bestselger.

Jeg er også opphengt i Vietnam-krigen. Den foregikk da jeg vokste opp, og den preget mitt ungdomskull, musikken vi hørte på, tankene vi tenkte. Det var lett å hate amerikanerne den gang. Med årene og med økende kunnskap om konflikten i Sydøst-Asia har jeg forandret mening. Man kan si at jeg er for Vietnam-krigen, i hvert fall om den hadde fått et annet utfall. Amerikanernes skurke-image var ikke rettferdig. Det var skapt av kommunistene i Nord-Vietnam, som manipulerte vestlig presse.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg ville gjort meg som kommandosoldat. Etter å ha lest hundrevis, ja, kanskje tusenvis, av bøker og sett stabler av filmer («Apokalypse nå» og «We Were Soldiers Once… And Young» er to favoritter), kan det godt være at jeg har tilegnet meg kunnskap om jungelkrig som kvalifiserer til spisskompetanse.

Mann mot mann er ikke noe for meg. Da kan man bli skutt på, og blir mann truffet, gjør det i beste fall bare vondt.

Jeg tror jeg burde være offiser. Ikke general eller noe sånt, men kanskje en friskus av en løytnant, godt likt av gutta og alltid et samlingspunkt i baren i Saigon. Problemet er at populære offiserer er populære fordi de plasserer seg selv i ildlinjen, de utviser stort mot og løper ut i ingenmannsland for å hente sårede kamerater mens granatene eksploderer rundt bena på dem. De blør mye og har sterke, mandige stemmer som overdøver ti salver fra en Kalasjnikov.

Dét er ikke noe for meg.

Jeg har tenkt på helikopterpilot, men de er lett å treffe. Og går helikoptre ned, er det ikke noe håp. De faller som stener. Da heller jagerpilot, en sånn som redder en tropp fra døden når han kommer susende med hamrende mitraljøser og sekken full av napalm. Men jagerfly blir skutt ned, og da må man hoppe ut i fallskjerm bak fiendens linjer og blir kanskje hengende i et tre 30 meter over bakken, mens de onde kommunistsoldatene nærmer seg, fordreid av drapslyst. Dessuten tror jeg man blir uvel og svimmel av å fly jetjagere, de går plutselig kjempefort, og de oppfører seg som de verste monstermaskinene på Tusenfryd. Man blir kvalm i flere dager. Jeg klarer ikke engang simulatoren ved Holmenkollbakken.

Heller ikke dét er noe for meg.

Kommandør på et hangarskip er trygt, man er passe langt fra fronten og bombarderer fienden med kanonsalver og jagerskvadroner i ro og mak. Men det blir for abstrakt. Da er man ikke til stede i krigen, og kan til og med ta seg en pause og se en fotballkamp på TV, hvis man har lyst.

Til slutt falt valget på snikskytter. Det er uvurderlige karer. Alle soldater blir glade når de oppdager at det ligger en snikskytter i nærheten som er på deres parti.

En god snikskytter må ha akkurat lang nok avstand til fienden, og et ventende helikopter klar til å ta av på sekunders varsel.

Jeg kunne finne meg et lurt sted to–tre kilometer unna og rigge meg til med et utrolig godt våpen med kikkertsikte, som har helt vanvittig rekkevidde, prosjektilet går med lysets hastighet og blåser hodet av fiendens kommandant og et par offiserer lenge før noen hører smellet. Da farer fiendesoldatene ut av kasernene, litt skremt, veldig rasende, og snubler i bena på hverandre mens de springer rundt og sverger hevn. Samtidig går jeg rolig inn i et ventende helikopter som flyr meg rett tilbake til Saigon og stambaren min. Oppdrag utført.

Jeg har imidlertid en mistanke om at akkurat den jobben er ettertraktet og vanskelig å få. Ergo er risikoen for å havne i en tilstand av skrekkelig angst, gjøre farlige ting som kan ende på lasarettet (kanskje med bandasjer rundt hele hodet) og bli skutt på dag og natt, så stor at jeg nok velger å bli hjemme.

Jeg er imidlertid glad for at det finnes mennesker som gjør jobben, uten tanke for seg selv. Krig blir det først når noen tør å stå opp og forsvare den svake mot den sterke. Da er jeg for krig.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!