Da Christopher Nolan nylig valgte en svart skuespillerinne i rollen som Helena av Troja i sin kommende filmatisering av «Odysseen», tok det ikke lang tid før han fikk svar fra Elon Musk.

Musk var misfornøyd med Nolans politisk korrekte underkastelse for woke, men i motsetning til tidligere, da en kritiker ville svare tilbake med en kronikk i et etablert medium, brukte Musk en AI-generert trailer der den europeiske antikken fikk se ut slik han mente den burde.

Episoden viser utviklingen som den tyske forskeren Laurenz Günther nylig har beskrevet i essayet «The Rise of a New Elite». Kunstig intelligens er i ferd med å rive makten over kulturproduksjonen ut av hendene på de institusjonene som lenge har hatt monopol på den.

To knappheter som forsvinner

Det interessante ved Günthers analyse er poenget om hvorfor maktskiftet mellom en gammel og en ny elite (i dag mellom en liberal og en konservativ elite) akkurat nå kan skje langt raskere enn tidligere.

Ifølge Günther har den kulturelle eliten – journalister, forfattere, akademikere og filmregissører – historisk sett vært avhengig av to former for knapphet.

Den ene var produksjonskostnadene: Det krevde penger, utdanning og institusjoner å produsere artikler, bøker og filmer av høy kvalitet.

Det andre var kontrollen over distribusjonen. Uten en avis, et forlag eller et filmstudio i ryggen nådde man aldri et stort publikum.

Nye teknologier gjør nå at «en rivaliserende elite ikke lenger trenger å kopiere hele den gamle elitens institusjonelle maskineri» for å kunne konkurrere med den. Sosiale medier, alternative medier og podkastplattformer har allerede svekket distribusjonsmonopolet.

Nå er det produksjonens tur, i takt med at kunstig intelligens gjør det billig å produsere tekst, bilder og video.

Politikken har allerede vist veien

I politikken er dette skiftet for lengst i gang.

Günther peker på Donald Trump som et tidlig eksempel på hvordan man kan utnytte representasjonshullene som de etablerte partiene har etterlatt seg (i for eksempel Europa er velgerne langt mer konservative enn politikerne), og han bemerker at høyresiden samlet sett nå utgjør den mest populære partifamilien i Europa.

Politiske stemmer som tidligere måtte kjempe om spalteplass i de store avisene, har i stadig større grad funnet veien direkte til velgerne utenom de tradisjonelle redaksjonene. Document er et veldig godt eksempel på dette.

Det nye og mer vitale Dansk Folkeparti er et eksempel på effektiv politisk mobilisering gjennom bruk av sosiale medier for å nå ut til særlig yngre velgere, slik redaktøren for nettstedet Modstrømmen og sosiale medier-sjef Mitchel Oliver forklarer.

Fra avisredaksjoner til podkaster og sosiale medier

Den samme utviklingen gjør seg gjeldende innen journalistikk.

Günther siterer Reuters Institutes store medieundersøkelse for 2025, som viser at bruken av sosiale medier og videoplattformer for nyheter i USA nå ligger foran både fjernsyn og tradisjonelle nyhetssider blant yngre aldersgrupper, og at podkastverten Joe Rogan alene når ut til en femtedel av den amerikanske befolkningen med nyheter og kommentarer.

Samtidig er andelen høyreorienterte brukere på X mer enn tredoblet siden Musk overtok plattformen. Redaktørens gatekeeper-funksjon – retten til å avgjøre hva som overhodet ble sagt og hvem som fikk lov til å si det – smuldrer opp foran øynene våre.

Kulturens siste bastion

Utviklingen innen film er den mest primitive, selv om retningen er tydelig.

Günther fremhever lavbudsjettfilmen Citizen Vigilante, som illustrerer en voldsomt kløft mellom anmeldere og publikum: Bare 7 prosent av kritikeranmeldelsene var positive, mot 94 prosent av over 2500 publikumsvurderinger på Rotten Tomatoes.

Uansett hva man mener om filmens kvalitet, sier tallet noe om hvor langt anmeldernes smak og en betydelig del av publikums interesse kan ha beveget seg fra hverandre. Musk har da også varslet at hans selskap xAI har som mål å ha en «watchable AI-movie» klar innen utgangen av 2026. Det er nettopp en kulturproduksjon som ligner på Hollywoods, men uten det Günther kaller den liberale «kodingen».

Om det vil lykkes, er foreløpig uvisst. Men prisen for å forsøke har sunket dramatisk, og dét er nettopp poenget.

Den gamle elitens festningsmurer er i ferd med å smuldre bort, og dens voktere – dens gatekeepere – har mistet sitt mest effektive våpen. Den nye eliten står ved porten.