Francis Ford Coppola er kjent for sine tre store mesterverk fra 1970-tallet: de to Godfather-filmene og Apocalypse Now. Hans fjerde mesterverk, «The Conversation» fra 1974, er dessverre oversett, kanskje fordi den ikke er like storslått i sin form. Til gjengjeld er den et iskaldt og uhyggelig varsel om det overvåkings- og kontrollsystemet vi lever med i dag, der EU nettopp har innført sin omstridte chatkontroll, som er enda et middel til å overvåke og sensurere europeerne.

Filmens hovedperson, Harry Caul, er profesjonell avlytter. Han tar opp en ung kvinne og hennes elsker på bånd mens de går rundt i en overfylt park i San Francisco, og oppgaven hans er bare å levere båndet til kunden som har bestilt det. Men én enkelt setning i opptaket, «he’d kill us if he got the chance», viser seg å kunne bety det stikk motsatte, avhengig av hvor man legger trykket. Caul blir besatt av å finne ut hva setningen egentlig betyr, fordi han aner at arbeidet hans denne gangen ikke bare leverer informasjon, men muligens en dødsdom.

Men virkeligheten er ikke slik man tror den er, og snart blir Caul viklet inn i et paranoid univers som ender med å ødelegge ham.

Kirken som fristed

Harry Caul ser på seg selv som en nøytral fagmann. Han leverer et produkt og mener at han ikke har noe ansvar for hva det brukes til. Dette er en klassisk ansvarsfraskrivelse som man i dag gjenkjenner hos tech-ingeniører, politifolk og tjenestemenn i den dype staten, som lever av å overvåke, kontrollere, sensurere, regulere og arrestere borgere som bruker sin ytringsfrihet.

Men Caul er i virkeligheten ikke så kald som han gir inntrykk av. Han bærer på en tung skyldfølelse fra en tidligere sak, der avlyttingsarbeidet hans førte til at tre mennesker mistet livet, og filmen viser ham søke mot skriftestolen for å kunne snakke om det.

Kirken og den kristne samvittighet er det motbildet Coppola stiller opp mot overvåkningens ideal om total gjennomsiktighet. Kirken er et rom hvor mennesket kan møte sin egen samvittighet uten å bli registrert, analysert eller stilt til ansvar av noen annen instans enn Gud selv.

Et samfunn som utrydder slike fristeder i kirken, i det private hjemmet, i den frie kommunikasjonen, har fratatt mennesket dets sjel. Filmens sluttscene, der Caul river sin egen leilighet fra hverandre i jakten på en mikrofon han aldri finner, er bildet på hva som skjer når dette fristedet forsvinner. Det ender i et totalt, paranoid sammenbrudd, i den fullbyrdede isolasjon.

Fra Watergate til Durham-rapporten

Coppola skrev manuset til og tok opp filmen mens Watergate-skandalen utspilte seg, og den bar hele den amerikanske mistilliten til maktinstitusjoner som avsløringene av Nixons avlyttinger utløste.

Femti år senere dokumenterte Durham-rapportens gjennomgang av FBIs etterforskning av Trump hvordan etterretningsapparatet ble brukt til å overvåke en politisk motstander og dikte opp løgnhistorier på grunnlag av opplysninger levert av Demokratene, og som partiet og de progressive mediene kunne bruke mot Trump.

Mens Harry Caul var én mann med et bånd og en dårlig samvittighet, viser Durham-rapporten et helt statsapparat som søker å ødelegge sine politiske motstandere, uten at noen enkelt tekniker trenger å stå til ansvar.

Arrestasjoner og kontrollert VPN

I Storbritannia har filmens paranoia for lengst blitt en institusjonell realitet. Politiet gjør rundt 12.000 pågripelser i året for ytringer på internett som anses som støtende eller truende, såkalte «non-crime hate incidents».

Samtidig har det britiske Overhuset stemt for å innføre kontroll av alle brukere av VPN-tjenester – et verktøy som ellers har gitt innbyggerne muligheten til å kommunisere utenom staten. Denslags kjenner ellers bare fra totalitære stater som Kina.

Mens Cauls frykt for å bli avlyttet var individuell, har den europeiske (selv)sensuren blitt et massefenomen. I 1990 mente for eksempel 80 prosent av tyskerne at man kunne uttrykke sine politiske meninger fritt. I dag er det bare 40 prosent som mener det. De fleste tyskere mener at man skal være meget forsiktig.

Det er den slags usynlig, indre kontroll som Coppolas film allerede i 1974 ante konturene av: en overvåkning som ikke trenger et bånd eller en mikrofon, fordi den har flyttet inn i borgerens egen fryktsomhet.

EUs chatkontroll

Den siste utgaven av denne historien utspiller seg i EU, som ikke bare innfører sensurinstrumenter som Digital Services Act (DSA), men nå også har innført den beryktede loven om masseovervåking, loven om chatkontroll, som muliggjør scanning av borgernes private meldinger, selv om det ikke var flertall for dette i EU-parlamentet, og selv om både EU-rådets egen juridiske tjeneste og parlamentets forskningstjeneste har konkludert med at forslaget strider mot charterets bestemmelser om privatliv og databeskyttelse.

Teknologieksperten Anders Bæk skriver.

«Dette er et historisk stort inngrep i vårt privatliv, og flere har sammenlignet det med lover man vanligvis bare ser i autokratier… Vi har den siste tiden ofte kritisert USA for å gå i en mer autokratisk retning. Men det er ingenting sammenlignet med det vi nå ser fra EU.»

Mens Cauls avlyttingsutstyr krevde en person med hodetelefoner for å kunne avlytte, krever EUs ordning ingen som lytter i det hele tatt. Scanningen er automatisert, innebygd i selve infrastrukturen, og den kjører uansett om noe menneske noensinne tar stilling til hva den finner.

Fristedets forsvinning

«The Conversation» er en fremragende film, der Coppola klarer å skape en kvelende atmosfære av paranoia utelukkende gjennom lyddesign, klipping og Gene Hackmans innadvendte, tilbakeholdne skuespill. At det samme lydopptaket avspilles flere ganger, og hver gang synes å gi en ny betydning, er en elegant måte å dramatisere tolkningens usikkerhet på uten forklarende dialog.

Filmens langsomme, observerende tempo og dens nøkterne, nesten dokumentariske visuelle stil skaper en uro som setter seg i seeren, og som gjør filmen mer urovekkende enn mange langt mer voldelige thrillere.

Og fordi filmen avviser å gi en avklarende avslutning, der gåten løses og ordenen gjenopprettes, fremstår den som et av de mest presise portrettene av overvåkningens psykologiske kostnader ved som noensinne er laget på film.

For femti år siden lærte Harry Caul at et menneske uten et fristed for sin samvittighet før eller senere river seg selv i stykker i jakten på noe det aldri finner. Det som står på spill i dag, er ikke bare våre data og vår mulighet til fri meningsutveksling.

Det er det indre rommet der mennesket kan være alene med sin samvittighet, uten at noen lytter med.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!