Anti-Trump-mediene klynger seg til håpet om alt som kan felle Trump: Inflasjon, Epstein, militært nederlag, midtveisvalg. Men det er aldri deres egen politikk som vinner. De er avhengig av utenforliggende omstendigheter. Sannheten er at de ikke har politikere som appellerer til velgerne. Når Kamala ligger øverst på rankingen, sier det det meste.

Kamala har ikke en sjans mot JD Vance eller Marco Rubio. Mediene leter med lupe etter motsetninger mellom de to. Men de leter forgjeves. Rubio er den salvede i Trumps øyne. Rubio skal ikke ha presidentambisjoner, men vil være visepresident. Han er bare 55. Det betyr at han kan bli president etter to perioder med Vance og likevel være bare 65.

Demokratene står overfor et mareritt: Tre MAGA-presidenter etter hverandre hver med to perioder. Og de slipper heller ikke unna Trump: Han vil fortsette som leder av MAGA også når han går av i 2028.

Det er derfor Hollywood-stjerner og kjendiser er hysteriske. De ser sin egen undergang hvis ikke noe skjer.

Dette preger hele det politiske bildet og påvirker også avgjørelser i finans og jus. Høyesterett er selvsagt ikke upåvirket av det politiske klimaet: Mer kristendom, sterkere konservative verdier,  slutt på menn i kvinnesport, mindre pride, mindre abort og mer kamp for det ufødte liv. Sterkere vekt på ytringsfrihet og retten til å forsvare seg.

Dette vil ha en sterk impact på et Europa der avstanden mellom ledere og folk er voksende. Hendelser som jihad-angrepet i Berlin gjør et voldsomt inntrykk og kommer på toppen av en rekke brutale og grusomme massevoldtekter og drap. Selv om norske medier ikke får de med seg får tyskerne det. Eller franskmenn.

Politikk skapes ikke i et vakuum og når lovløsheten vokser vil de partiene som tar folks bekymring på alvor bli belønnet.

Hvis de etablerte partiene svarer med å avskilte politikere fra det største opposisjonspartiet, utfordrer de velgerne. Det har skjedd i Niedersachsen der politikere fra CDU og SPD har fjernet tre AfD-politikere fra valglistene under henvisning til at de ikke står for demokratiet.

Hvis CDU/SPD tror dette er løsningen kan de bli overrasket.

En CDU-politiker har allerede foreslått samarbeid med AfD og CDU kan stå overfor valget: Samarbeid med AfD eller lid samme skjebne som SPD.

Tyngdepunktet på venstresiden beveger seg i anti-demokratisk retning.

Den rødgrønne alliansen er et faktum, se på Insoumise i Frankrike, se på De Grønne i Storbritannia. Dette er en ny type radikalisme hvor islam og sosialisme fungerer sømløst.

Den opptrer i ulike former og kombinasjoner og en av dem heter Det norske Arbeiderpartiet. Støre vil aldri utfordre islam hva enten det gjelder blasfemi, sharia, vold i skolen, kriminalitet eller islamofobi. Det er Ap som har tilpasset seg islam, ikke omvendt og alle vet det. Det skjer i forståelse med mediene som også har tilpasset seg

Den samme alliansen finner vi i det Demokratiske partiet, med Democratic Socialists of America som spydspiss. Demokratene har tillatt dobbelt medlemskap hvilket er det samme som godkjent fraksjonering. Det begynte da Alexandria Ocasio-Cortez og the Squad kom inn i Kongressen ved midtveisvalget i 2018.

De markerte seg umiddelbart som fiender av Israel og Nancy Pelosi klarte ikke ta klart avstand. Den liberale toleransen mangler antistoffer.

Det hadde selvsagt med Obama å gjøre som reintroduserte rase i politikken på en måte som sjokkerte amerikanerne: De trodde han skulle være foreneren, i stedet ble han den store splitter fordi han koblet hvit hudfarve til konservative verdier. Dermed ble han fiende av hvite amerikanere som ville forsvare landet sitt, var patrioter, og sto for tradisjonelle familieverdier. Obama var mot kjønnsnøytrale toiletter i skolen og homofile i militæret da han kom inn. Da han gikk av var pride og trans flaggsaker.

Europa har gjennomgått samme transformasjon og ser derfor ikke endringene, som i økende grad avvises av en ny konservativ bølge og av muslimer.

Det er således en konkurranse om de muslimske velgerne både på venstre og høyre fløy. Sosialistene er villig til å gi større innrømmelser på sharia-spørsmål – ramadan, eid, hijab, innflytelse og medbestemmelse i lokapolitikk, mens konservative kan tilby familieverdier.

KrF flørter med de muslimske velgerne. Men europeiske partier unnlater å ta opp kampen for Europa.

Det er her Trump kommer inn og gjør den store forskjellen.

Maga er ved å vinne et hegemoni i USA.

Derfor var talen Trump holdt om valgsvindelen i 2020 så viktig. Bevisene er der og de vil bli lagt frem i tiden som kommer. Denne gang står lederne for FBI, CIA, justisdepartementet på Trumps side. Det skal bli vanskelig for pressen å benekte fakta i det lange løp. Dette er bakteppet til talen Trump holdt til pressekorpset lørdag.

Selv ikke NRK, DR, SVT, BBC kan i det lange løp stå imot. De har ingen innflytelse på det som skjer i USA.

Forskjellen på Europa og USA er at Trump har en politikk som velgerne i økende grad slutter opp om: Økonomisk vekst og arbeidsplasser, utvisning av illegale, lov og orden, nasjonal stolthet. Ytringsfrihet og retten til å bære våpen. Retten til å tro.

Bidens FBI anså konservative katolikker som en fiende og kartla dem, viser en rapport på 350 sider som nylig ble lagt frem.

Den type undergraving er europeere etterhvert blitt ekspert på, men de gjør det på en stupid måte: Starmers online safety act og forbud mot å bære en Bibel nær en abortklinikk, eller fremstøt for å eliminere AfD eller Marine Le Pen fra den politiske prosessen vitner om en elite uten gangsyn. Når de samtidig er vennligsinnede mot muslimers intoleranse, skyter de seg selv i foten.

Sharia reiser også hodet i Texas og Dearborn, Michigan, og amerikanerne forstår at de står overfor samme trussel.

Politikere som Støre og Starmer er derfor i en selvvalgt negativ spiral, mens Maga-politikere som Vance og Rubio er oppadgående.

Rubios oppgjør med venstreekstrem vold viste en politiker som er på offensiven og er trygg på seg selv, sin historie og verdigrunnlag.

Slik snakker en vinner.

Hvilke europeiske politiker på venstresiden kan gjøre noe tilsvarende?

Momentumet er på Trunp og MAGAs side.

For hvert terrorangrep svekkes Støre, Merz, Macrons posisjon og de er hjelpeløse. For hver granat i Pilestredet, for hver kollektive fredagsbønn i Paris, for hver rasering av det offentlige rom når det er nyttår, eller en tapt fotballkamp.

Muslimene driver opplæring i det offentlige rom som viser at “vi kan ikke leve sammen”. Den erkjennelsen synker dypere inn hos stadig flere.

Noen har tatt et valg: De går inn på islams side. Støre har gjort det. Han kommer aldri til å sette ned foten. Det gjør heller ikke Macron eller Burnham. Men på den blaue konservative siden – i Høyre, CDU, blant Republikanerne i Frankrike, er det mange som velger fedrelandet og kristendommen.

De kommer til å omfavne Trumps USA når de ser hva partiene står for: Frihet eller underkastelse.

Klokken tikker og tiden jobber for Trump og konservatismen.

De som tror at løpet er kjørt tar feil.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!