Det begynte som en skrøne om rettshåndhevelse på den svenske landsbygda: Skyt, grav, ti. I dag høres den samme mørke løsningen formulert i vanlige menneskers samtaler. Når helt vanlige, lovlydige svensker begynner å fantasere om henrettelsespatruljer, er det et varsel som må tas på alvor.

Forfatteren og tusenkunstneren Jens Ganman slapp nylig sin bok «Skjut, gräv, tig» (Skyt, grav, ti stille). Tittelen er ikke grepet ut av løse luften. I en samtale jeg hadde med ham for flere år siden, fortalte han om hvordan bønder på gårder langt utenfor rekkevidden av politiets lange arm, håndterte ligaene som stjal både bøndenes maskiner og traktordrivstoff.

Visst kunne man ringe 112 og be om hjelp fra politiet når man oppdaget hvordan noen sto og stjal diesel bak låven, men nærmeste patrulje ville trolig befinne seg flere timer unna. Siden alle bønder i praksis også er jegere, og derfor har våpenskapene fulle av rifler og hagler, var det ett prinsipp som gjaldt: Skyt. Grav. Ti stille.

Ifølge anekdotene har framgangsmåten satt en stopper for tyverier i mange områder på den svenske landsbygda.

De balterne, rumenerne og andre som kan tenkes å ligge nedgravd der, er det ingen som leter etter, så de får ligge der de ligger.

«Skjut, gräv, tig» har ligget på Adlibris’ toppliste i mange uker nå, og det sier noe om tilstanden i Sverige og blant svenskene: Prinsippet som eventuelt allerede er blitt anvendt i avsidesliggende strøk på den svenske landsbygda, virker stadig mer tiltalende, også for dem som befinner seg i den relative sivilisasjonen.

Skyt, grav, ti stille. Om tanken nå har slått rot, kan svenske myndigheter stå overfor en helt ny situasjon.

Min venninne er et tydelig eksempel på at tanken ikke lenger bare finnes hos marginale grupper av ekstremister eller desperate bønder, men også hos helt vanlige, middelaldrende, universitetsutdannede, svenske middelklassekvinner.

Når vi snakker om situasjonen i Sverige – og det gjør vi ganske ofte – så ender det ikke sjelden med at hun konstaterer hva hun skulle kunne tenke seg å gjøre med alle voldtektsmennene, morderne og terroristene som tillates å vandre fritt omkring blant oss.

– Jeg vet hva jeg mener at man burde gjøre, pleier hun å si.

– Still dem opp mot en vegg og skyt dem.

Hun er alltid rask med å tilføye at hun selvfølgelig ikke selv ville kunne gjøre noe mot dem.

– Men hvis jeg ikke hadde en familie … Hvis jeg virkelig ikke hadde noe å tape. Da, kanskje …

Min venninne tenker imidlertid ikke bare på gjerningsmennene. Hun inkluderer også alle de politikerne, journalistene og myndighetsaktivistene som har muliggjort deres framferd – og nasjonens sammenbrudd.

Hun kaller dem «landsforrædere», alle dem som gjennom aktive beslutninger eller passiv muliggjøring har bidratt til at det Sverige hun og jeg vokste opp i, ikke lenger finnes: Politikere i alle leirer. Medieprofilene. Myndighetslederne. Tjenestemennene. Alle dem som har bidratt til at Sverige, på bare noen tiår, er forvandlet fra et internasjonalt forbilde til et avskrekkende eksempel.

Og hun – en stilig, velartikulert og heltidsarbeidende mamma – mener at de burde behandles på samme måte som Vidkun Quisling, Amon Göth og Nicolae Ceaușescu.

Er hun unik? Nei. Jeg tror ikke det. Jeg vet at den oppgittheten og desperasjonen hun gir uttrykk for, er noe som stadig flere svensker føler. Jeg vet at det hun sier når ingen andre hører på, er slikt som stadig flere tenker.

Men det finnes samtidig en annen gruppe som deler akkurat den samme tanken.

Den gruppen består av nettopp de makthaverne min venninne vil plassere foran arkebuseringspatruljen – og i den gruppens tankeverden er det i stedet personer som meg, min venninne og andre med politisk ukorrekt verdisyn som er problemet.

I løpet av det siste tiåret har vi derfor fått oppleve hvordan vi er blitt sagt opp fra stillinger, utestengt fra fagforeninger og fått kontoene våre i sosiale medier slettet.

Man kan jo utslette et menneske på mange forskjellige måter. Og hadde de kunnet det, så hadde de trolig stilt oss opp mot en vegg og skutt oss – for lenge siden.

Vi er ikke der ennå. Men polariseringen øker for hver dag, og hatet demonstreres åpent på våre gater og torg.

To grupper med ulike mål for Sverige. To grupper med ulik syn på nasjon, identitet og fremtid. To grupper som begge mener at løsningen på problemet er at den andre gruppen tier, eller aller helst forsvinner.

Det er ikke noe nytt. Vi har hørt det før.

– Still dem opp mot en vegg og skyt dem! Og når den tanken vel har slått rot, er det bare et spørsmål om tid før tanke blir til handling.

Spørsmålet er bare hvem som vil stå med ryggen mot veggen, og hvem som vil ha fingeren på avtrekkeren.

Det har versert flere advarsler i den senere tid om at europeere fantaserer om selvtekt. Filmen «Citizen Vigilante» er en av dem.

Kjøp boken på Document Forlag