Denne sommeren har det ikke manglet på tragiske nyheter om kvinner som er lemlestet og drept, noen av sine partnere. Dette har forekommet i all tid, og vil nok alltid finne sted, men statistikken er klar: Enkelte grupper er mer voldelige enn andre, og utfører enkelte typer vold og overgrep hyppigere enn andre. Det er ingen hemmelighet hvilke grupper det er snakk om. Gad Saads bok «Suicidal Empathy: Dying to Be Kind», som Document snart utgir på norsk, oppsummerer problemet i bokens tittel: I våre forsøk på å vise empati, blir vi isteden slaktet ned.

I sommer er det først og fremst skjebnen til Maren Sømme som har sjokkert oss her på berget. Hvordan kunne en tidligere voldsdømt afghansk mann som var begjært utvist, likevel få lov til å bli i Norge, og attpåtil slippe unna politiets søkelys etter at han ble anmeldt for bare noen uker siden? Hvorfor lot sykehuset Maren, en 30 år gammel kvinne fra Jæren, dra rett tilbake til voldsmannen som hadde forårsaket innleggelsen? Det bestialske drapet har fått mye oppmerksomhet, men på venstresiden dreier det seg selvfølgelig om menn generelt – gjerningsmannens etnisitet og kulturbakgrunn skal selvsagt ikke nevnes. Og de som gjør det, som våre egne journalister Espen Teigen og Jannicke Almenning, skal selvsagt demoniseres av den tolerante venstresiden, hvis toleranse bare strekker seg til deres egne utvalgte temaer. Slik forsøker de å dreie debatten mot “rasisme”, “hat”, “polarisering” og “politisering”, mens det i virkeligheten er deres rolle det burde settes søkelys på.

Venstresiden nekter Jannicke Almenning og Espen Teigen å delta på minne­markering for Maren Sømme

Maren er dessverre ikke alene om å lide en forferdelig død takket være menn som har innvandret til Vesten. Det var nok en afghaner som tok Elisabeth Ross av dage, denne gangen i Hellas. Ross, 38, var fra Edinburgh og hadde reist til Aten for å hjelpe flyktinger. Det er fortsatt uklart nøyaktig hvordan hun kom i kontakt med sin drapsmann, men hun var i jevnlig kontakt med flyktninger og hjemløse gjennom sin stilling som hjelpearbeider. Den 26-årige drapsmannen ble oppdaget etter at politiet analyserte opptak fra overvåkningskameraer, og hans kjæreste leverte penger som hun trodde hadde tilhørt Ross til politiet. Han hadde også brukt mobiltelefonen til Ross til å sende ukarakteristiske meldinger til venner og familie, noe som reiste mistanken om at noe kriminelt hadde skjedd med henne. Hun ble funnet partert og stappet nedi en koffert. Ross var kristen og hadde visstnok forsøkt å omvende kjæresten til sin drapsmann til kristendommen.

Reiste til Hellas for hjelpe migranter; endte opp død i en koffert

I forrige måned ble amerikanske Jamey Carney (43) drept av sin jordanske kjæreste, som hadde søkt asyl i Irland. Etter drapet flyktet han sporenstreks tilbake til Jordan. Det viser seg nå at Carney nylig hadde arvet et betydelig beløp fra sin far. Carney ble kvalt og slått i hodet med et tungt toalettskål-lokk. Hun hadde vært tydelig i sin politiske overbevisning om at innvandring til Irland og andre vestlige land var et gode. Carney hadde fortalt en venn at Ahmad Al-Saqar, som kjæresten het, hadde spurt henne om å få fem tusen euro en uke før hun ble drept. Han hadde også fortalt sine muslimske venner at de hadde giftet seg i en moské. Carney flyttet fra USA til Killarney i Irland for fem år siden, og var kjent for sin sjenerøsitet. Hun var også en ivrig forkjemper for Palestina, og møtte Al-Saqar på en demonstrasjon til støtte for Gaza.

Disse tre skjebnene har dette til felles: De ble utført av menn fra svært patriarkalske, middelalderske kulturer i Midtøsten, og de kunne vært unngått. Ingen av disse var reelle flyktninger, men opportunister. De søkte et bedre liv med flere muligheter enn det de blir tilbudt i sine egne land – land med stor fattigdom, hvor kvinner og minoriteter har svært få rettigheter, men istedenfor å omfavne kulturen i de landene de kommer til, tar de med seg sitt middelalderske kvinnesyn og sine voldelige tilbøyeligheter.

Dying to be kind

Drapene illustrerer også konsekvensene av det forkvaklede synet på fremmede kulturer som yngre generasjoner kvinner er oppvokst med. Vi er blitt opplært til å behandle alle mennesker som om de alle er gode; det finnes ikke kulturforskjeller på Ola og Ahmed. “An angel full of innocence and goodness” beskrev vennene til Elisabeth Ross henne; hun ble også kalt Lisa. En engel full av uskyld og godhet. Og det er denne godheten mange – selvsagt ikke alle – ikke-vestlige menn utnytter. De ser vestlige kvinner som lette bytter. Deres egne kvinner blir selvsagt også utnyttet, misbrukt og drept, men de er fra barnsben av opplært til å frykte menn: De kler seg i hijab, går ikke alene ute og er under nøye oppsyn av sine fedre og brødre (selv om også disse kan utgjøre en fare for dem, jf. æresvold og æresdrap). Vi moderne vestlige kvinner er vant til å være på like fot med menn – til å kunne kle oss som vi vil, gå hjem fra byen på nattestid uten å være redde, og til å jobbe sammen med dem, eller til og med sjefe over dem på arbeidsplassen. Det er et stort kulturkrasj vi nå er vitne til.

DEI – diversity, equity og inclusion (mangfold, rettferdighet og inkludering) har ikke gjort oss kvinner noen tjeneste i møtet mellom vår vestlige, liberale kultur og den autoritære, kvinnefiendtlige kulturen som mange menn fra Midtøsten og Afrika tar med seg. Ifølge DEI, som nærmest har overtatt for våre kristne verdier, er nemlig menn som Al-Saqar, den afghanske migranten i Hellas, og Nawid Bayan, som er siktet for drapet på Sømme, ofre: De er minoriteter (enn så lenge) i våre vestlige samfunn, og derfor undertrykte.

Vi må derfor begynne å være ærlige om tingenes tilstand. Så tidlig som i 2009 var det klart at visse typer vold ikke bare hadde en overrepresentasjon av ikke-vestlige innvandrere, men var totalt dominert av dem. I en artikkel fra Aftenposten i 2009 kan vi lese:

“Tall fra Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon viser at samtlige 41 anmeldte overfallsvoldtekter i årene 2006–2008 involverer en ikke-vestlig gjerningsmann. – Gjerningspersonene er relativt unge menn som kommer fra andre land. De er ofte asylsøkere og kommer ofte fra traumatiserte land eller land med et helt annet kvinnesyn enn vi har i Norge, sier leder Hanne Kristin Rohde ved Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon.”

Vi visste det allerede da, likevel har våre folkevalgte og våre myndigheter syntes det var verdt å fortsette masseinnvandringen fra nettopp ikke-vestlige, “traumatiserte” land, med et kvinnesyn som kolliderer med det norske. Tilsvarende statistikk finnes i andre land også. Det er ikke bare kvinnene det går ut over når vi blir overfalt og i verste fall drept. Det er familier, venner og lokalsamfunn som må leve med tapet av mødre, venninner, døtre, kolleger.

Silkehanskene må av. Vi har ikke råd til å miste flere kvinner fordi vi som samfunn har bestemt oss for å utslette oss selv til fordel for nyankomne innvandrere som ikke har noen interesse av å ta del i eller respektere det samfunnet som nordmenn, briter, irer og grekere har bygget opp over århundrer. Apologeter for masseinnvandringen, islam og de kulturer den avstedkommer, må stå til rette for det de har tillatt. Unge jenter og kvinner må beskytte seg selv inntil samfunnet som helhet har skjønt at de er i fare, og tar grep for å gjøre det trygt for kvinner igjen. Selv er jeg oppvokst på 1980- og 1990-tallet, og nøt godt av den friheten som oppvoksende generasjoner av kvinner sannsynligvis ikke vil få del i. Vi ble opplært til å være smarte, ikke naive, for menn har alltid utgjort en viss fare i enkelte situasjoner for kvinner, men norske menn er stort sett fredelige og har respekt for kvinner. Nå er det oppstått en helt ny virkelighet, en virkelighet som mange kvinner fortsatt ikke har tatt inn over seg. Måtte Jamey, Lisa og Marens tragiske drap bli en vekker for oss alle.