Raul Hilberg er død, 81 år gammel. Hilberg vil for alltid bli husket for å ha skrevet en av de mest banebrytende verk om Holocaust: trebindsverket The Destruction of the European Jews.

Det evige spørsmål er alltid hvordan et moderne land som Tyskland kunne begå slike handlinger: Hilberg viser at det var den byråkratiske maskinen som malte jødene til døde. For at det skulle skje måtte visse betingelser oppfylles: hvem var jøde? Det var ikke noe lett spørsmål. Det trengtes Definisjoner, og har forstå nazistene at de måtte kompromisse i blandingsekteskap. Neste trinn var Merking; bestemte regler for jøder, hvor de kunne gå, når de kunne kjøre trikk, handle, hvilke rettigheter de hadde rett på, med Jøde-stjernen som det ultimate Merke. Når jødene var merket kunne de Utstøtes og Eksproprieres. Tilbake sto et isolert, rettsløst, utstøtt, ribbet menneske, som ikke lenger var en del av fellesskapet. Derfor ble det heller ikke reagert når jødene marsjerte til togene: de var allerede avskrevet av resten av befolkningen.

Hilberg viser at det store tyske byråkratiet altfor lett lot seg bruke i denne jobben. Nazistene måtte selvfølgelig gjøre justeringer, fjerne mennesker og endre regler. Men i det store og hele var det den samme Forvaltningen som rullet over jødene som hadde eksistert før 1933. Den trengte bare et puff for å begynne å rulle, og når den først var kommet i siget var det ingenting som stoppet den, skriver Hilberg. Han bruker et eksempel: støtten til blindehunder for krigsveteraner fra 1. verdenskrig ble fratatt jøder ved et dekret før 1933. Byråkratiet var selv “kreativt”. Det var ikke den ting de ikke fant ut at de kunne blande seg inn i.

Hilbergs tilnærming skaffet ham ikke “venner”, hverken blant jøder eller ikke-jøder: Det var vanskelig å skaffe forlegger til første utgave av verket, som utkom i 1961. Hilbergs synspunkt var “Täter”, gjerningmennenes, og jødene var hele tiden på defensiven. Det regnet dekreter som de hele tiden måtte tilpasseg seg. Det må man i et moderne samfunn, og særlig det tyske. Man opponerer ikke mot bestemmelser. Dermed var jødene med å legge løkken rundt egen hals. Man kan fremstille det slik, men det er selvsagt feil. Jødene hadde lite handlingsrom, få valg. De kunne utvandre, og mange gjorde det. Men så lukket også den døren seg.

Hilbergs begreper om gjerningsmenn/perpetrators, ofre/victims og tilskuere/bystanders, har hatt stor innflytelse og har nærmest gått inn i språket.

Det er vanskelig å “bruke” Hilberg: han brukte hele livet på å avdekke mekanismene som førte til ødeleggelsen av Europas jøder. Den som har møtt hans tekst går forandret bort og etterlates med en usikkerhet: den regulerte verden vi er omgitt av har også en vrangside. Den kan forvandles til en destruktiv kraft. Hva er faresignalene?