For en tid tilbake kom avsløringer om at regjeringspartiet i Spania, det konservative Partido Popolar, i en årrekke hadde operert med svarte penger. Statsminister Mariano Rajoy tilbakeviste avsløringene med styrke.

Men avisen som brakte avsløringene sto på sitt, sikre på at de hadde gode bevis. Det gjorde Rajoys dementier litt mindre troverdige.

Så ble det stille. Hva skjedde? Redaktøren for avisen som hadde storyen, Spanias neststørste avis, El Mundo, ble forrige uke sparket. Redaktør  Pedro J. Ramirez ble for stor belastning for eierne. De turde ikke gå lenger. Reaksjoner fra storselskaper avhengig av regjeringskontrakter gjorde at de forsto at prisen kunne bli høy. Selskapene kansellerte annonser. Et tydelig budskap.

Ramirez informere om hva som skjedde og reflekterer over Spanias pressefrihet i New York Times: In Spain, Fired for Speaking Out.

Hans historie er ikke enestående, og gjelder ikke bare de konservative.

Ramirez journalistkarriere sammenfaller med Francos død og oppbyggingen av et fritt Spania. 28 år gammel ble han utnevnt til redaktør for avisen Dairo 16.  Avisen forsvarte det nye demokratiet, men åtte år senere skulle den havne i trøbbel med den sosialistiske regjeringen. Dette er en lite kjent historie i Norge; Felipe Gonzales var et politisk vidunderbarn, kjekk og veltalende, en venn av Gro Harlem Brundtland. Men Gonzales hadde problemer å stri med. Den baskiske terrogruppen ETA var aktiv. Gonzales valgte å løse  dem med utenomrettslige metoder. Han opprettet dødsskvadroner som likviderte ETA-ledere, bl.a. på fransk jord. Det er ikke slik sosialistledere skal oppføre seg, det er slik en Reagan eller Nixon gjør. Derfor er historien lite kjent i Norge. Men den er ikke mindre sann av den grunn. For en spansk redaktør var den en trussel mot demokratiet.

Felipe Gonzales var som en sosialdemokratisk John F. Kennedy, eller en spansk Tony Blair med sine good looks og moderne fremtreden.

In just a few years we endured seemingly all of the nerve-racking situations that a new democracy could possibly experience. We categorically opposed attempts by Franco’s former generals to undermine the new government. We opposed the terrorism of Basque separatists — but also the death squads that Prime Minister Felipe González’s Socialist government assembled to fight the separatist group, known as ETA.

In 1988, after our investigative reporting linked the Spanish government to the death squads’ killings in the south of France, Mr. González intercepted me in a corridor at the Parliament and asked me to stop publishing “those terrible things.” I refused, and a few months later I was fired. The owner of the newspaper had succumbed to political pressure.

Dozens of journalists quit and joined me to found El Mundo, “a new newspaper for a new generation of readers.” It was a rapid success. We quickly occupied a center-right political space, with a strong base of readers among young urban professionals. We resumed our investigation into the death squads.

In the late 1990s, as a result of our exposés, Mr. González’s interior minister and his director of state security were convicted of kidnapping. A general in the Spanish military police was found guilty of murder.

En sosialistisk statsminister kunne også opptre autoritært, kunne også være smittet av Franco-tiden. Eller kom inspirasjonen fra annet hold? Er korrupsjonen den samme uansett politisk farge?

Ramirez sier etterfølgeren José Luis Rodriguez Zapatero respekterte pressefriheten. Han nevner ikke forgjengeren, den konservative Aznar, da må vi gå ut fra at også han gjorde det.

Med Rajoy var det annerledes. Ramirez skriver at El Mundo hadde støttet valget av Rajoy. Men han forandret seg da han kom i posisjon.

My confrontation with the government began last year, when an ally of Prime Minister Mariano Rajoy— his political party’s former treasurer, Luis Bárcenas, now jailed on charges of corruption and tax fraud — furnished documents showing illegal financing of the party over nearly two decades. We published an exposé, and turned over the documents to a judge investigating the case. We also published text messages of support that Mr. Rajoy had sent to Mr. Bárcenas.

Mr. Rajoy was livid. “El Mundo distorts and manipulates to produce slander,” he told the Senate on Aug. 1. Shortly after this, the party’s secretary general, María Dolores de Cospedal, said, “I don’t read El Mundo,” which was interpreted as a government-sanctioned boycott of the newspaper. High-level officials, unlike in the past, stayed away from an international journalism awards ceremony we had established in the memory of three reporters who had died in the line of duty. Some of Spain’s biggest companies, many of which are in sectors that are heavily regulated by the government, canceled their advertising.

Pressefriheten er en skjør plante. Markedsøkonomiske lover gjør at mange aviser er sårbare. De har små marginer. Overgangen til digital plattform har ikke kompensert for bortfallet av papirsalg og annonser. Avisen har 7.2 millioner unike lesere per måned på nett, men bare 127.000 av dem har tegnet abonnement.

Money talks

Achehoug forlag utgir en ny bok av italieneren Roberto Saviano; ZeroZeroZero. Hvordan kokainet styrer verden. Det er en pendant til beskrivelsen Ramirez gir; det er vanskelig å stå imot. Pengenes makt er stor. Uviljen mot å vite er stor. Baskiske ETA fikk kokain av “frigjøringsbevegelsen” FARC for å kjøpe våpen av den italienske camorraen!

Saviano har forestillinger om skandinavisk empati og engasjement. Han forveksler det kanskje med en påtatt naivitet? Advarslene om at organisert kriminalitet er på full marsj inn i Skandinavia, har vært mange, og det er nettopp åpenheten og troskyldigheten som gjør det lett.

Du nevner flere ganger at vi i Vesten er blinde for det som skjer. Tror du dette også gjelder for Norge og Skandinavia?

Det er i de områdene hvor organisert kriminalitet ikke dreper, hvor fokuset på kriminalitet vanligvis er lite, som viser seg å være de områdene med størst risiko, som har størst sårbarhet. I Tyskland måtte det en massakre til – jeg tenker på Duisburg-massakren i 2007 – før man forsto i hvilken grad ‘ndranghetaen har klart å komme seg inn på det tyske territoriet. I Spania blir den fremdeles ikke gitt den oppmerksomheten og fokuset som trengs for å kunne behandle den på et seriøst plan, selv om den regnes som en av den organiserte kriminalitetens viktigste baser.

Jeg husker i 2009, da ETA bekreftet at de var finansiert av narkotrafikken (terroristene mottar altså kokain fra Farc, colombianske revolusjonære, i bytte mot våpen og støtte fra comorraen), og den spanske innenriksministeren skyndte seg å si at han overhodet ikke var klar over dette samarbeidet. I Skandinavia er det annerledes fordi man har empati der – en tradisjon, vane for å interessere seg for resten av verden. Det finnes reell vilje til å forstå kriminalitetens forhold og dynamikk. Det vi må fatte, er at ingen land, ingen økonomier, er trygge. Derfor må man være oppmerksom, følge med på hva som skjer – det er den eneste måten vi kan innse i hvilken grad den virkeligheten vi lever i, hverdagen vår, er påvirket og kontrollert av organisert kriminalitet.

 

Les hele intervjuet av Mette Solberg Fjeldheim her.